Småfuglenes store skrekk

Flere nyheter

Se bildeserie fra julekonsert

Ingen lager jul som D.D.E.

Har samlet inn over 11.000 for at vanskeligstilte barn skal få en god jul

Linnea (8) er årets julenisse

Har samlet inn over 11.000 for at vanskeligstilte barn skal få en god jul

Linnea (8) er årets julenisse

Voldsbruk mot lærere i Nærøy blir sak for kommunestyret

Slår og spytter på lærere

Dompapper og grønnfinker fråtser i solsikkefrøene på fuglebrettet. Meisene napper i seg brødsmulene, og gulspurvene sitter tett i kornneket. På foringsplassen rår den reneste idyll.

Men i ly av hagebuskene skyter en skygge lynraskt mot fuglebrettet. Småfuglene flakser vettskremt til alle kanter. En kjøttmeis oppdager faren for seint og blir fanget mellom kraftige klør.


Usett


En ikke helt uvanlig scene fra en foringsplass nå midt på vinteren. Småfuglene har høy forbrenning og må stadig ha tilførsel av næring. Mens de spiser er de godt synlige og utsetter seg selv for fare. Så selv om de er årvåkne og hele tida passer på, greier de ikke alltid flykte unna rovdyra.

Spurvehauken er fuglebrettspesialist og kanskje den største trusselen der mange småfugler er samlet. Den er liten og utrolig flink til å manøvrere seg lavt over bakken.

Spurvehauken kan utnytte ujevnheter i terrenget for å komme seg usett fram, kan komme i stor fart bak busker og trær, og overraske intetanende småfugler før de kommer seg på vingene. Den er ingen god fluktjeger, og forsøker i første rekke å fange før byttet får opp farta.


Urban


Spurvehauken er vår mest urbane rovfugl. Særlig nå i de hardeste vintermånedene, når mange småfugler trekker inn til byer og tettbygde strøk, følger den etter matfatet.

Spurvehauken hekker i alle landets fylker, men er ikke så tallrik på Vestlandet og i Nord-Norge som på Østlandet og i Trøndelag. Nå om vinteren trekker en del fugler, særlig ungfugler, sørover eller ut av landet. Mange trekker også ned i lavlandet eller ut til kysten der det er lettere tilgang på mat.


Vår vanligste rovfugl


Den lille rovfuglen kjennetegnes på av- rundete vinger og lang stjert. Hannen er betydelig mindre enn hunnfuglen, veier bare rundt 100 gram, og er ikke stort større enn en trost.

De største hunnene kan bli 350 gram, 40 centimeter lange, og er på størrelse med en ringdue. Hannene jakter ikke på større byttedyr enn trost, mens hunnene kan ta større fugler som nøtteskrike, skjære og due.

Spurvehauken er vår vanligste rovfugl, og har hatt en stabil bestand de siste tiårene. Og den er ikke, som sin større slektning hønsehauken, truet av det moderne skogbruket. Man anslår bestanden til omtrent fem tusen hekkende par.

Mer å lese på Namdalsavisa: