Jeg er en svoren tilhenger av én folkevalgt region i Trøndelag av tre grunner.

Vignettfoto

Vignettfoto

Bildetekst Bildetekst

Flere nyheter

Leka gjør unna de tunge investeringene nå

Senere blir de mer beskjedent

Anne Ulvig får konsesjon på Elstad gård – Sviende nederlag for Erik Seem (Sp)

«Lønner seg å ha mektige venner»

Isopor brant under brygga ved Storsenteret i Namsos

– Bra at det ikke gikk verre

Namdalsstipendiaten viser seg fram

Ser skjønnheten i det døde

Innspill

Ingvild Kjerkol

Stortingsrepresentant Ap


Min skjebne var i golag, jeg ble trønder og akkurat som Hjallis vil jeg ikke tenke på hva jeg eventuelt skulle vært om jeg ikke ble det. Identitet og tilhørighet er en personlig opplevelse. I Trøndelag finnes det ikke bare trøndere, det finnes også nordtrøndere, fosninger, namdalinga, medalinga, lekværinga, byfolk og andre.

Opplevelsen av hvem vi er og hvor vi hører til varierer nok i Trøndelag som i andre landsdeler. Men vi heier på samme fotballag, vi deler språk, kultur, historie, naturressursene og trua på kunnskapen, framtida og skisesongen.

I 2016 skal Fylkestingene i Trøndelag finne ut om kjærligheten og fornuften finner sammen. Om vi og dæm blir til oss. Om to fylkeskommuner kan bli til én region styrt av folket.

Vi dyrka opp land og vi temt kvar en foss.

Norge er blitt til et velferdssamfunn fordi vi har hatt rik tilgang på naturressurser og mennesker som har søkt kunnskap for å kunne foredle dem. Dette landet kjennetegnes av regionale fortrinn som har regionale næringsstrukturer og kunnskapsmiljøer som utfyller hverandre nasjonalt og som hevder seg internasjonalt. I dag er fylkeskommunen et organ for regionalt sjølstyre. Verdiskaping er det forsket og skrevet mye om og det er faglig en samstemt oppfatning om at det er regionene man bør satse på om man vil fremme nasjonens konkurransekraft og inntekter. Regionenes fortrinn er at en identitetsmessig enhet muliggjør sterke samhandlingsstrukturer. For å si det med litt enklere ord – det blir mer fart når det dras i samme retning

Jeg er en svoren tilhenger av én folkevalgt region i Trøndelag av tre grunner:

Vi vil være små nok til å kunne mobilisere tilstrekkelig indre, fellesskapsbasert utviklingskraft

Vi vil være store nok til å kunne ha og samordne relativt slagkraftige, felles utviklingsressurser

Og sist men kanskje viktigst, vi vil ha egne folkevalgte, legitime myndigheter som kan fronte og samordne utviklingsoppgaven på vår måte, og som ivrer for å fremme og hevde hele Trøndelags interesser.

Jeg er en sterk tilhenger av demokrati som de fleste opplyste mennesker. Demokrati er en styreform hvor folket har vesentlig innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas.

Folkestyre kjennetegnes ikke av fravær av motsetninger, men av at det finnes legitime prosesser for å håndtere og balansere motsetninger

Mange av de som ikke ønsker et felles Trøndelag har karakterisert både beslutningsprosessen og selve tanken om at to fylkeskommuner skal bli til en region, som udemokratisk og elitistisk. Særlig er det Senterpartiet i Nord-Trøndelag som har brukt disse karakteristikkene. Nord-Trøndelag er en bastion for Senterpartiet, spørsmålet om ett Trøndelag blir nærmest eksistensielt. Jeg har forståelse for det men forventer argumenter framfor karakteristikker.

Det finnes åpenbart trøndere både fra mars og venus og verden ser definitivt annerledes ut i fra Gløshaugen i Trondheim enn fra Gløshaugen i Harran. Men én Trøndelagsregion handler ikke om å ta land eller undertrykke identitet, sentralisere oppgaver eller utfordre meningshegemoniet til gamle høvdinger på Innherred, selv om det siste alltid er unge nordtrønderes fordømte plikt. Dette handler om at landet siger sørover mot Oslo og det sentrale Østland.

Dette er en utvikling vi kjenner og som har vært tiltakende de siste 30 åra. Noe av utfordringen er at vi framover får en generasjonseffekt. Det blir radikal forgubbing i noen av våre trønderske kommuner, samtidig som veksttakten i Oslo er giret opp enda ett hakk. Oslo er hovedstaden i Europa med størst vekst. Kampen om den arbeidskrafta som kjøper hus og søker barnehageplass vil bli enda tøffere for de delene av landet som ikke tilbyr hele spekteret av urban livsstil og yrkesmessig mangfold for folk med høy utdannelse.

Offentlig infrastruktur og regional planlegging blir på mange måter viktigere jo lenger fra et større sentrum du kommer. Lokalsamfunn i bygd og by er blitt rammer for mobile mennesker med individuelle livsløp. «Vi er veldig glad i byen» sier folkene i Bygdeboksen på Stokkøya i Åfjord. «Og vi tror at løsningen til bygda er en sterkere relasjon til byen». Jeg tror de har rett. I Trøndelag har vi storbyen i Trondheim og småbyene innover mot Innherred og i Namsos. Det e itj dårlig bærre det!

Mer å lese på Namdalsavisa: