De mange som står i kø

Pokker, sier jeg en fredags morgen. Klokka er sju, og nøkkelbrikken til treningssenteret streiker. Jeg står i fare for å ha stått opp tidlig forgjeves, og dessuten er det polarkaldt ute. Det går fem minutter før noen kommer og hjelper meg inn. Da har jeg ikke følelse igjen i fingrene.

Dette kunne vært ei historie om det tøffe livet for middelklassekvinner i hovedstaden, men nei. For 50 meter lenger borte står det ei anna dame og venter på å komme inn. Hun har mindre klær enn meg og er først ute i køa til Fattighuset. De deler ut mat klokka 12 på fredager. Hun vil nok stå der til de åpner.

Fem timer stillestående kamp i 17 minus uten votter. Det lyder som galskap, men jeg forstår henne. Hver uke står flere hundre personer der før klokka er 9. Kanskje er de papirløse migranter som har forlatt alt de eide i en meningsløs krig og ikke har noe krav på noe hjelp. Kanskje er de rusmisbrukere og har brukt alle pengene sine på dop i stedet for mat. Kanskje er de blant den voksende andelen nordmenn som lever under fattigdomsgrensa. Men ingen står i den køa fordi det er et fint sted å være. Til det er nedverdigelsen for stor og gevinsten for liten.

Slik er det også for flyktninger. Denne uka frøys en 33 år gammel flyktning i hjel i køa inn til Finland. På russisk side av grensa er det nå 40 minus. Der dumpes også regjeringas nyinnsamlede busslass med flyktninger fra Kirkenes. De har ikke annet valg enn å forsøke å komme seg videre.

Flyktninger er ikke lykkejegere. Lykke er et privilegium forbeholdt de som har dekket basisbehovene. Flyktninger planlegger ikke livet, men å overleve ut dagen, uka, måneden. Flyktninger blir ikke båret på gullstol. De blir trøkka gjennom en lang, trang korridor av skam. Skam over at de kommer, skam over at de ikke kan ta vare på seg selv og skam over at noen av de 1,6 milliardene mennesker som tilhører deres religion, har et dårlig kvinnesyn.

Imens kryper våre politikere lengre og lengre inn i boblejakkene sine og diskuterer innovasjon og omstilling etter oljekrisen. Regjering, oljeøkonomi og generell velstand har påført dette landet enorme blåmerker. Omtanke og medmenneskelighet forveksles med naivitet, visstnok en mye større synd enn ignoranse. Integreringsminister Sylvi Listhaug taler FNs høykommissær midt imot og er redd for barna sine. Statsminister Erna Solberg krever at flyktningene må arbeide og delta i det norske samfunnet.

Ikke at det er bedre i opposisjonen. Arbeiderbevegelsens solidaritetstanke er ute av landets største parti. Arbeiderpartiet har slutta å bygge landet og ber flyktningene passe på seg selv. Partileder Jonas Gahr Støre viser forståelse for at Danmark vil ta fra flyktningene deres eneste verdier, og nestleder Hadia Tajik skriver abstrakt snikksnakk i avisa. Våre ledere har blitt seg selv nok. Mer enn nok.

Det er lett å si at flyktningene skal bli med i vårt samfunn. Selvfølgelig skal de det. Men la oss også huske hva de har mista. De har forlatt familie og relasjoner som definerer dem, samfunnstilhørighet som gir rammer rundt livene deres, språket de forstår verden gjennom og hjemmene som har vært deres trygge base i en utrygg tilværelse. De har mista seg selv, hvordan kan vi forvente at de kjapt skal bli en av oss?

Konkurransen om hvem som fortjener hjelpa vår er den mest ubarmhjertige som fins. De verdige fattige synes for tida å være de mest ressurs- sterke. De som har en kompetanse vi trenger, god tilpassingsevne og et overskudd til å bidra i lokalsamfunnet. Men det er forskjell på flukt og arbeids- innvandring. Det er ikke de som klarer seg best som trenger oss mest. De mest trengende stinker, får angstanfall midt på dagen og kan ikke overleve i hjemlandet. Og så er det barna. Det er venta 10.000 enslige, mindreårige flyktninger til Norge i år. Skal de også passe seg selv?

Jeg er ikke bare skuffa over landets politikere. Jeg er bitter. Jeg skulle gjerne stilt Sylvi, Erna og Jonas i kø en fredag i 17 minus fra klokka 7 til klokka 12. Da ville de kanskje, om enn bare for ei lita stund, sett hvor små våre egne problemer er sammenligna med andres. Kanskje ville de sett en bitteliten brøkdel av det flyktninger opplever i sin evige kamp for å overleve selv om både naturkrefter og medmennesker vil det annerledes. Og kanskje ville de til slutt sett hvordan folk kan behandles bedre. Kall det gjerne innovasjon.

Fattighuset spør ikke folk hvem de er og hvorfor de kommer til dem. De vet at alle ved deres terskel trenger hjelp. Det samme gjør Røde Kors, Kirkens Bymisjon, Norsk Folkehjelp og andre såkalte godhetstyranner. Jeg har sjelden vært mer glad for at Norge har et sterkt sivilsamfunn. Det er de som stiller opp når køene vokser og alle andre svikter.

Alle andre bør se og lære.

Mer å lese på Namdalsavisa: