Kartet over det nye Trøndelag trer fram

Stor-Trøndelag
            (Foto: Tegning: Knut Høihjelle)

Stor-TrøndelagFoto: Tegning: Knut Høihjelle

Flere nyheter

Har samlet inn over 11.000 for at vanskeligstilte barn skal få en god jul

Linnea (8) er årets julenisse

Har samlet inn over 11.000 for at vanskeligstilte barn skal få en god jul

Linnea (8) er årets julenisse

Voldsbruk mot lærere i Nærøy blir sak for kommunestyret

Slår og spytter på lærere

Gatelys i grendene er dyrt for små grendelag

Lys tapper kontoene


Kartet over hvordan det nye Trøndelag kan se ut i framtida begynner nå å tegne seg. I det ligger det både muligheter og store utfordringer for Namdalen.

Det er liten tvil om at fylkestinget i april kommer til å ende med at Nord- og Sør-Trøndelag søker Stortinget om å få slå seg sammen fra 2018. I praksis blir den over 200 år gamle fylkesgrensa over Gevingåsen opp- hevet. Det er et riktig valg – fordi framtidas Trøndelag, eller Namdalen, ikke handler om å se grenser, men om å oppheve dem.

Nå er det allerede slik at Nord- og Sør-Trøndelag har et utstrakt samarbeid på tvers av grensa. Ved utgangen av 2018 er det trolig bare fylkeskommunen igjen som forholder seg til fylkesgrensa. Sammenslåinga av fylkene handler derfor om å tilpasse kartet til terrenget – ikke omvendt.

De aller fleste lever sine liv, arbeider, reiser og kommuniserer helt annerledes nå enn da fylkesgrensa ble innført for 200 år siden. Den gangen var det et behov for å styrke utviklinga i norddelen av det som da var Trondhjems amt som var bakgrunn for delinga. Det samme behovet er der i dag. Men løsninga er en helt annen.

Les også:

Økonomiprofessor Victor Norman om kommunereformen

- For opptatt av kommunegrenser

Namdalen har mer nytte av et «Stor-Trondheim» enn et «Stor-Trøndelag». Den økonomiske gevinsten av kommunesammenslåinger er dessuten dårlig dokumentert.

Den gangen, for 200 år siden, sto samfunnet på terskelen til den industrielle revolusjon. Det medførte dramatiske endringer i bondesamfunnet, skapte arbeiderklassen og la grunnlaget for den velstanden vi kjenner i dag.

Nå står vi midt oppe i den digitale revolusjon. Den går raskere og har minst like store konsekvenser som den industrielle revolusjon. Bare på de siste fem årene har digitaliseringa endret hele bransjer og næringer. Og dette er bare starten.

Digitalisering av absolutt all informasjon, sensorteknologi, trådløs kommunikasjon, roboter og billig lagringskapasitet vil forandre måten vi lever på, hvordan vi jobber og hvordan vi forholder oss til andre mennesker mer radikalt enn jeg tror vi klarer å forestille oss. Det vil måtte påvirke hvordan vi organiserer samfunnet vårt på.

Den industrielle revolusjon, framskrittene innen helsestell og mekanisering av landbruket, ga befolkningsvekst og overskudd på arbeidskraft, og førte til masseutvandring fra blant annet Norge og Namdalen.

Effektiviseringa i landbruket, det vil si behovet for mindre arbeidskraft, skjer mye raskere nå enn den gangen. Og Nord-Trøndelag er fortsatt i stor grad et landbruksfylke.

Det betyr at sentraliseringa og fraflyttinga fra Nord-Trøndelag vil skyte fart i framtida – hvis vi ikke gjør noe.

Verden blir både global og lokal på samme tid – det vi kan kalle glokalisering. Det er ikke noe problem å sitte hvor som helst i verden – og nå akkurat hvem du vil. Hvor et kommunesenter eller et offentlig kontor fysisk ligger, kommer ikke til å være relevant. Når hadde du sist behov for å oppsøke et offentlig kontor? Til og med det å oppsøke legekontoret for en sjekk, vil være utdatert når sensorer forteller deg fortløpende akkurat hvordan kroppen din har det. Teknologien finnes allerede.

Ikke alle tjenester kan digitaliseres, selvfølgelig. Det er fortsatt behov for de varme hendene, omsorg, og noen til å ta i et tak når det trengs. Men digital- iseringa kommer til å frigjøre mer tid til å gjøre de oppgavene bare mennesker kan utføre. Trygghet for det å vokse opp, og det å bli gammel, vil bli viktig når en velger hvor en vil bo.

Når vi hører på «de fire store» – det vil si de fire store bykommunene i Nord-Trøndelag i debatten om fylkessammenslåing – kan vi få inntrykk av at det eneste som betyr noe er å opprettholde flest mulig byråkrat-arbeidsplasser på Steinkjer, og grafse til seg mest mulig av overskuddet fra NTE. Det er forståelig at lokale ordførere kjemper for sin sak. Men det blir kortsiktig og sneversynt. Sammenslåing av fylker og kommuner må ta hensyn til en del overganger. Men fokuset må ikke bli hvordan vi bevarer ting slik det er i dag. Det avgjørende er nå at vi klarer å rigge for hvordan samfunnet ser ut om fem eller femti år.

Når vi nå ser at kommunene i Namdalen begynner å samle seg, er det en viktig forutsetning for å klare utgjøre en forskjell i det nye Trøndelag. Aller best ville vært en samling av hele Namdalen. Men fortsatt er det avstander og en del mentale barrierer som gjør at tiden kanskje ikke er moden for det.

Samarbeidet i Region Namdal er på god veg, og blir lettere med færre og større kommuner. Midtre Namdal, med Høylandet, blir en slagkraftig enhet. Grong kan bli et ombud som ivaretar Indre Namdals interesser. Nærøy og Vikna vil uansett være et kraftsentrum. Lekas utfordring med å stå alene illustreres av at de må be Vår Herre om hjelp når vannforsyninga i Gutvik svikter.

Samtidig må noe makt skyves nedover. Kommuner og regioner må stå for samfunnsutvikling og yte tjenester, på innbyggernes premisser. Så får i stedet grenda eller bygda selv bestemme hva som skal stå på vegskiltet, enten det er Ranemsletta, Hunn eller Overhalla.

Mer å lese på Namdalsavisa: