Om makt og avmakt

Fra et ståsted som innbygger i en liten kommune midt i Norge, har jeg fulgt debatten om kommune- og fylkessammenslåing med stor interesse over lang tid. Helt fra starten har det vært signalisert at reformene skulle gjennomføres med utgangspunkt i demokratiske kjøreregler, der folket gjennom en grundig prosess skulle sikres avgjørende innflytelse på viktige vegvalg for framtida. Men som mange andre innbyggere i Trøndelag sitter jeg nå med en sterk følelse av avmakt. Prosessen med fylkessammenslåing oppleves som en parodi på demokratiske kjøreregler, og et hån mot det folkestyret vi stadig har slåss for og slått ring rundt. Det gjør meg trist og redd. Er det virkelig ikke mer verdt? Da Sanner solgte inn tilbudet om at Steinkjer skal få beholde Fylkesmannsembetet dersom fylkene slår seg sammen, fikk det sjefredaktøren i fylkets største lokalavis til å fastslå at nå nytter det ikke å kjempe imot lenger. Han lanserte til og med et nytt slagord: «Ingen høster ære ved å kjempe tapte slag» – paradoksalt nok i fylket der vi hvert år har ei storstilt feiring av han som både tapte slaget og mista livet i landets viktigste slag for tusen år siden!

Kunnskap om historie er viktig, ikke minst fordi utviklinga av folkestyret vårt er bygd på nettopp denne kunnskapen. I bunnen ligger antikkens prinsipp om folkesuvereniteten; at det er folket som både skal gi retten til og definere grensene for makt, og at samfunn dannes og bygges ved at loven beskytter og gir samfunnets medlemmer en rettssikkerhet mot de «mektiges makt». Som trønder og namdaling er det lov å være stolt over det våre forgjengere har bidratt til i denne utviklinga. Allerede i det gamle Trøndelag; trøndernes lovområde, var det etablert kontrollmekanismer for maktutøvelse og beskyttelse av mindretallets interesser. Opp gjennom hele vår historie har trøndere stått i spissen for å sikre noen fundamentale grunnverdier: folkets medbestemmelsesrett og enkeltindividers rettsvern.

Da for eksempel namdalingen Georg Sverdrup og hans kompanjonger på Eidsvoll i 1814 søkte etter mønster for hvordan folkeviljen kunne legges til grunn som et styrende prinsipp, fant de dette blant anna i Frostatingsloven. Med solid historiekunnskap klarte Sverdrup å overbevise den danske prinsen om at han måtte ha folkets godkjennelse før han fikk noen rett til å bli norsk konge. Sverdrup var også sentral i arbeidet for at prinsippet om folkesuverenitet ble lagt til grunn for landets nye Grunnlov.

En annen namdaling, Hans Barlien fra Overhalla, var valgt inn som representant fra Nordre Trondhjems amt i det første ordinære storting i 1815. Han satte fokus på motsetningsforhold i samfunnet som skyldtes ulik maktfordeling og advarte embetsklassen mot maktmisbruk. Barlien ville realisere det folkestyret som Grunnloven hadde skapt grunnlag for. Radikal som han var for sin tid, i ord, skrift og handling, fikk Barlien etter hvert et rabuliststempel og ble utsatt både for datidas politiske overvåking, møte- og taleforbud og rettsforfølgelse. Når han i ettertid likevel fikk æren av å ha vært blant de som pløyde grunnen for formannskapslovene og det kommunale sjølstyret, kan det være greit å tenke over hva det har kostet og hva kampen egentlig har handla om.

Helt fra spørsmålet om sammenslåing av kommuner først kom opp for noen år siden, har også jeg ment at det er mange gode grunner til at vi trenger en kommunereform nå. Det er kommunene som er grunnmuren i den folkestyrte strukturen vårt samfunn er bygd opp på. Denne strukturen har vært endra, og må nødvendigvis fornyes fra tid til annen, i møte med nye utfordringer. I vår tid trues folkestyret fra mange kanter; ikke minst på grunn av en sterkt markedsstyrt økonomi med påfølgende sentraliseringsproblematikk, og «demokratisk underskudd» som følge av et stadig voksende byråkrati.

Målet med kommunereformen skulle handle om å bygge nye strukturer for å styrke det lokale sjølstyret i møtet med vår tids ufordringer. Når prosessen med fylkessammenslåing derimot oppleves som udemokratisk, skyldes det flere forhold.

For det første: Ved at spørsmålet om fylkessammenslåing var definert som en ikke-sak av våre ledende fylkespolitikere i siste års valgkamp, holder ikke argumentet om at gjenvalgte politikere representerer folkemeninga i denne saken.

For det andre: Når ledende fylkespolitikere hevda at de skulle ta ei beslutning basert på i ei faglig utredning om spørsmålet, var det i beste fall egna til å villede folk. For hva forventes av ei faglig utreding? Jo, at en sak belyses bredt fra ulike synsvinkler, der en får fram både positive og negative konsekvenser av alternative løsninger, på en nyansert og balansert måte. Det får vi ikke gjennom Trøndelagsutredningen, og det var jo heller aldri meninga: Tvert i mot; de to fylkestingene hadde nemlig lagt inn følgende bestilling for utredningen: «Målet er en region med livskraft, bærekraft og konkurransekraft. For å lykkes er det vesentlig å videreutvikle det folkevalgte regionale nivået gjennom å effektivisere og styrke forvaltningen ved sammenslåing av fylkeskommunene..» Slikt blir det naturlig nok ingen faglig utredning av. Derimot er det blitt et svært solid debattinnlegg, med mange gode argumenter for at fylkene må slås sammen. Manipulering og propaganda er begreper som ligger farlig nær her, særlig når fylkespolitikerne oppfordrer oss til å «lese oss opp» på Trøndelagsutredningen for å forstå hva dette handler om. Med dette utgangspunktet hjelper det lite med forsikringer om at det skal legges betydelig vekt på høringsuttalelser og innbyggerundersøkelser - der spørsmålene til og med visstnok er hemmelige for alle andre enn de relativt få som blir spurt!

Sist, men ikke minst, er det problematisk at både forslaget og debatten om sammenslåing av Trøndelagsfylkene kom midt oppe i forberedelsene til kommunereformen. Travelheten fra den fylkeskommunale ledelsen i Nord-Trøndelag synes å handle mye om å trumfe gjennom en hasteløsning for å redde egen virksomhet. Dette har utvilsomt bidratt til å forkludre og komplisere arbeidet med å få til en ryddig og god prosess rundt kommunereformen, som mange kommuner faktisk var godt i gang med. Når spørsmålet om fylkessammenslåing nå også skal avgjøres før kommunene har landet sine løsninger, blir det helt feil rekkefølge på sakene. For meg er det i hvert fall avgjørende å vite noe om hva slags roller og ansvarsoppgaver som skal ivaretas av nye storkommuner, før jeg kan mene noe om hva som skal være rollen og størrelsen på framtidas fylkeskommuner.

Nå må mange viktige problemstillinger avgjøres i turbofart, som for eksempel spørsmålet om eierskapsfordeling av NTE. Språkbruken handler i økende grad om spillstrategier og smarte valg, og debatten bærer mer og mer preg av politisk hestehandel.Når prosessen framstår så kaotisk og tilfeldig som den gjør nå, blir det vanskelig både for lokalpolitikere og oss innbyggere å ha nødvendig oversikt og innsikt i det som skjer. Da blir det også veldig lett å overlate både debatten og styringa til profesjonelle politikere og byråkrater. Problemet med det er bare at da snakker vi ikke lenger om et folkestyre, men tvert i mot om «de mektiges makt».

Jeg håper likevel at folket i Trøndelag fortsatt kan ha tro på at vi har noe vi skulle ha sagt. Oppsummering av min høringsuttalelse til Trøndelagsutredningen blir sånn: Saken om fylkessammenslåing må utsettes til etter gjennomføring av kommunereformen. Alternativt må fylkestingene be om folkets råd gjennom folkeavstemming, før en avgjørelse tas.Jeg skal merke den med ”Høring Trøndelagsutredningen”, skrive under med fullt navn og sørge for å sende den til postmottak@ntfk.no, eller med brev til Nord-Trøndelag fylkeskommune, pb 2560, 7735 Steinkjer – før fristen går ut nå 5. februar!

Mer å lese på Namdalsavisa: