Jeg vant i helsebingoen

ØKONOMI: Kanskje er det bedre samfunnsøkonomi å sende noen sjeler med buss til grundig kontroll i Trondheim i stedet for å vente på at ambulansehelikopteret med flere ansatte må trø til akutt – og ta sjansen på at det skal gå bra.

ØKONOMI: Kanskje er det bedre samfunnsøkonomi å sende noen sjeler med buss til grundig kontroll i Trondheim i stedet for å vente på at ambulansehelikopteret med flere ansatte må trø til akutt – og ta sjansen på at det skal gå bra.

Sturla Nordbøe


Med far, to tanter, to onkler og søsken som hjertepasienter har det aldri vært noen diskusjon om at jeg selv er i risikogruppa for hjertesykdom.

Signaler og symptomer har fire ganger sendt meg til sykkeltest og hjertekontroll i Namsos de siste 10–15 årene. For mindre enn ett år siden gjennomgikk jeg en grundig ultralydsjekk. Alltid har alt vært i skjønneste orden. Mitt mas om å få en mer omfattende undersøkelse ved St. Olavs i Trondheim er blitt avvist som unødvendig.

Så smalt det for to uker siden!

Lykken er at vi har en glitrende førstelinjetjeneste på ambulansene, også i utkantene. Nattlig ambulanse til Namsos, helikopter til Trondheim, undersøkelser, utblokking, bypassoperasjon med tre nye blodårer og rask restitusjon besørget meg heim mindre enn ei uke etter operasjonen. Jeg hadde griseflaks.

Paradoksalt nok var jeg innkalt på årskontroll i Namsos to dager etter at jeg ble operert.

Så jeg burde egentlig bare kneppet hendene og sendt varme tanker både høyt og lavt. Men dessverre er ikke min situasjon unik, dette er noe mange i min alder og risikogruppe har pratet om i årevis.

Jeg kan vise til det ene eksemplet etter det andre på venner og kjenninger som har klart å «mase seg» til fagundersøkelse i Trondheim – flere har også betalt av egen lomme – der de har blitt «lagt under kniven» umiddelbart. Og felles for alle er at de har gjennomgått undersøkelser i Namsos, uten at noe galt er avdekket.

Jeg er fullstendig klar over at fagmiljøet i Namsos erkjenner at undersøkelsene der aldri kan gi hundre prosent sikkert svar, kanskje nærmere femti enn hundre prosent. Jeg ser også at hjerteundersøkelse hos kardiolog i Trondheim vil koste samfunnet mye penger, selv om sjekken bare tar 20–30 minutter.

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor vi som bor to-tre timers biltur fra sykehus og åpenbart er i risikogruppa ikke kan få tilbud om denne muligheten? Hvorfor må vi kjempe for en så enkel livsforsikring? Det er de som står på mest og med flest ressurser som når fram.

Jeg lyktes aldri med maset, jeg bare våknet i rett tid denne januarnatta.

Et fåtall dør av hjertesykdom i dag. Bor du i nærheten av et sykehus, enten i Namsos eller Trondheim, er risikoen nærmest lik null. Utryggheten øker når adressen er Valøya, Harangsfjord, Sørli eller like gjerne Kolvereid. Når du i årevis går rundt med angst, smertelig klar over at du er i høyrisikogruppa og allerede har kjent symptomene, da hadde det vært en kjempetrygghet med en grundig undersøkelse.

Det kan neppe omfatte så mange personer som både er i risikogruppa og samtidig bor så langt fra sykehus. I det minste bør vi som har gode argumenter slippe å bli møtt med en kald skulder når vi ber om visshet. Dette er ingen kritikk av lokalsykehusene, men en konstatering av ressursmangelen i verdens rikeste helsevesen. Og igjen er det grisgrendt-Norge som rammes.

Vi finansierer mye aktivitet med bingo på bygda, men å føle at du lever i en helsemessig bingo er ikke like gøy.

Mer å lese på Namdalsavisa: