Kiloene skal vekk, men det ikke skjer et kvekk

arkiv

– Kom igjen, fem sekunder til! Kjør på! Dette klarer du! Litt til! Bra!

Jeg kunne vært i Telemarksbataljonen nå. De skarpe ordrene kunne kommet fra et myndig befal; en bestemt skapning med vinkler på skuldrene.

I stedet befinner jeg med i treningsrommet på jobb. Jeg puster tungt.

Det blir ofte sånn når jeg beveger muskler, ledd og andre kroppsdeler jeg ellers ikke bruker. Men nå skal jeg komme i form. Bli sprek.

Eller noe sånt.

Vi er en gjeng på jobb som har bestemt oss for å trene to ganger i uka. Sammen. Tro det eller ei. Det skal være en sosial greie; en motivasjon til å møte opp hver mandag og torsdag.

Naturlig nok er det forskjeller på oss seks som peser om kapp opp trappene og svetter i kor på treningsrommet. Noen er godt trent, andre helt ok trent – og jeg er ikke så godt trent.

Selv om vi er flinke til å motivere hverandre, er det ikke alltid like stor opptur når «Sersjant To-Tom-Fir'» ligger i plankestilling – selv under pausene.

Mens jeg nærmest kollapser på matta, står min kollega fortsatt helt i ro. Det er litt som en impregnert planke som tåler alt. Jeg blir svett bare av å se på.

– Kom igjen! Tre, to, en – pause!

Hun gir seg ikke. Befalet er tilbake. Stemmen blir skarpere for hver runde – og pulsen min blir høyere for hver gang.

Men det hjelper jo litt. Det er ikke sånn at det holder bare jeg gjør så godt jeg kan. Vi snakker ikke knøttefotball. Hun setter krav. Hun forventer maks ytelse for hver runde. Hun er faktisk som tropps-sjefen min fra artilleribataljonen.

Vi har tatt prosjektet noenlunde seriøst. Vi veide oss før første økt tidlig i januar. Det litt for høye tallet ble skrevet ned, og vi skal sammenlikne det med tallet vekta viser til påske. Jeg har forventninger. Jeg har trua. Jeg skal i form. Sånn halvvegs.

Det kommer alltid et par nedturer under et slikt prosjekt. Ønsket og håpet for hver måned er jo å se forandringer. Se tallet på vekta synke. Kjenne det på formen. Overskuddet.

Men denne uka veide vi oss – én måned etter at vi startet treningsprogrammet. Og resultatet ble som det alltid blir når jeg bestemmer meg for å trene:

På stedet hvil.