«Du er da så stille!»

SPALTIST: Stine Elnan Jacobsen er sykepleier, i ferd med å fullføre en mastergrad i aktivitet og bevegelse ved NTNU. Hun har i tillegg til å skrive sansen for sarkasme og krevende fjellturer. Hun er bosatt i Trondheim, men lengter stadig tilbake til fjæresteinene og sjølufta på Hasvåg i Flatanger hvor hun vokste opp.

Flere nyheter

Øyvind Foss og Irja Lipsonen Foss ble hedret med Nidarosen i Ranem kirke

Holdt prisen skjult for hverandre

«Li-tausin» viste styrke i helgas rankingturnering

– Nå har vi lagt lista

Historisk biskop Herborg Oline Finnset på sitt første besøk i Namdalen

Feiret kirkejubileum med lekværingene


Kastende mot deg som en illsint haglbyge kommer disse ordene. Et verbalt angrep som stiller deg måpende til veggs. Planter en lynrask undring om hvorvidt du skal løfte hendene over hodet og rope «jeg er uskyldig!», eller klaske knyttneven i bordet og svare med samme mynt. Rask oppstående trang til å forsvare deg selv. Men med hva? For hvordan skal man, og hvorfor må man forsvare sin egen personlighet?

Over 7 milliarder mennesker lever og ånder på moder jord. Som barnesangen «Noen barn er brune» antyder, er mangfoldet og ulikhetene blant oss mennesker en rikdom og en styrke. For er det noe denne sangen har lært oss, annet enn klønete valg av metaforer, er det nettopp det at vi er like mye verdt. Alle som en! Det åpenbare faktum blir ytterligere understreket i Ole Ivars’ «En får væra som en er». Hvis det fremdeles hersker usikkerhet rundt tematikken; få opp øynene, brennkvikt!

Vi befinner oss i 2016 og trasker på vei mot et samfunn som ønsker å være åpent og inkluderende for alle og enhver. Stemmer ikke dette? Jeg sikter hverken til etnisk bakgrunn, økonomisk- eller sosial status, men til holdningene ved graden av verbal aktivitet og deltakelse.

Du kjenner typen. Den populære. Den tilsynelatende røffeste løva i flokken. Utadvendt, sosial og verbalt aktiv. Den som har en mening om alt, og som alle synes er underholdende. Stort sett. At det norske samfunn favoriserer den utadvendte mennesketypen? Ja! På arbeidsplassene framheves åpne kontorlandskap, mens gruppearbeid får større fokus i skolene. På sosiale medier framstår man som særskilt «hip og kul» jo flere venner og aktiviteter man viser at man har og deltar på. I jobbannonsene blir, oppsiktsvekkende nok, karaktertrekket utadvendt trukket fram som et krav. Vil dette altså bety at mennesker av den mer innadvendte typen ikke kvalifiserer like godt for de fleste jobbene samfunnet har å tilby? Trumfer utadvendthet faglig dyktighet? «Noen barn er brune»-budskapet har åpenbart kokt bort i kålen.

«Tosken er lurest når han holder kjeft!» sier pappa. Noe motstridene til tross, er dette et godt selvsnekret ordtak. I tenårene valgte jeg å holde latterdøra på gløtt i sosiale settinger, hvor en indirekte konkurranse om å skråle høyest, hersket. Så jeg og pappa holdt kjeft, og lo litt oss imellom. For som man kanskje kan gjette er det nødvendigvis ikke den som evner å holde brødhullet lukket som er den største tosken… Et par ganger for mye har jeg likevel fått ordene «du er da så stille!» tredd nedover hodet som en i overkant kløende ullgenser. Første gang var midt under tenårenes herjinger. Å få passet sitt påskrevet på denne måten, i sårbarhetens mest fruktbare gullalder? Jo, takk. Som om ikke kvisehysteri og følelser på avveie var ille nok. Andre ganger var i de første praksisperiodene på sykepleierstudiet. Å reagere med å bli tilbakeholden i nye, utrygge situasjoner før man har blitt varm i trøya – det er da ikke vanskelig å forstå? Eller?

Sjelden har jeg hørt kommentarer som går på at folk er for pratsomme eller tar for mye plass. For å si «jøss, du snakker mye gitt» eller «kunne du dempe deg litt»» er åpenbart fy-fy. Dette på lik linje med å påpeke at noen er tjukke. Det gjøres liksom ikke. (For øvrig med unntak av tidligere nevnte Ole Ivars). Stakkarsliggjorte bemerkninger som «sier du aldri noe du, da?» og «så stille du er» blir derimot kastet imot en uten å nøle. Med en ovenfra-og-ned-holdning som ikke hører hjemme hverken på arbeidsplassen eller i andre sosiale settinger, strekker disse selvutnevnte barmhjertige samaritanene ut en hjelpende hånd som den andre hverken har bruk for eller har bedt om. Hvem har definert hva som er sosialt akseptabelt hva stillhet angår? Manglende behov for å blafre med truten i enhver situasjon, betyr, til opplysning ikke, at man er hverken kjedelig, sjenert, trist eller hjelpetrengende. 

Å plassere folk i båser ut i fra verbal deltakelse, er like latterlig som å skulle dømme folk ut i fra lengde og midjemål. Graden av innadvendthet og utadvendthet varierer ut i fra miljø og situasjon, vaner og roller. Alle har vi ulike erfaringer som har formet oss til den vi er i dag. Jeg kan være vennegjengens klovn og midtpunkt en kveld, og være den som holder kjeft i matpausen på jobb dagen etter. Dette sier likevel ingenting om min intelligens, kunnskap eller sjarm. Jeg kan finne på å tilføye et smil eller et par hevede øyenbryn til en heftig diskusjon framfor ord. Kroppsspråket er tross alt vårt eldste språk. Jeg nekter å la meg bli plassert i «stillebåsen», eller hvilken som helst slags bås for den saks skyld. Båser er for kyr! 

Det kan ikke understrekes nok hvor nytteløst og lite helsebringende det er å jobbe knallhardt mot å være noen man egentlig ikke er.  Å tre inn i en fremmed rolle fordi noen andre forventer det? Nei! En skal akseptere den man er, innadvendt eller utadvendt, taletrengt eller fåmælt. Kunnskap og kompetanse, og personlighet for øvrig, måles ikke i lydnivå.

Mer å lese på Namdalsavisa: