Til fjells i Sør-India

RETT ETTER SJU: Idet tåken gir etter for morgensola, trer landskapet fram i all sin prakt.FOTO: Axel Munthe-Kaas Hærland

RETT ETTER SJU: Idet tåken gir etter for morgensola, trer landskapet fram i all sin prakt.FOTO: Axel Munthe-Kaas Hærland

Når Indias lavland blir overveldende varmt og kaotisk, gjør som britene gjorde: Sett kursen mot den kjølige og smellvakre fjell- stasjonen Munnar.

MUNNAR: Etter tre uker hadde jeg fått nok. Alle vet at India er spennende, utfordrende, variert og endeløst fascinerende – men også en daglig runde i ringen. En ting var trafikken, larmen, brudd på intimgrenser og den hemningsløse, uforutsigbare reisen fra A til B. En annen var varmen.

Selv Kerala – bedre kjent som den enkleste og «minst indiske» av de indiske delstatene – ble fort en daglig prøvelse for en temperatursensitiv nordboer. Det blir sjelden under 30 pluss. Og selv om hotellrommets klimaanlegg var skrudd til 11, satt T-skjorta som plastfolie mot huden etter bare få skritt under åpen himmel. Nok, tenkte jeg, er nok.

– Munnar, sa bartenderen på hotellet mitt i Fort Kochi. – Munnar is cool, quiet and green.

Og ikke lang unna heller, lot han meg forstå.

– Er det vakkert der? spurte jeg.

– Bare vent, sa han. – Du kommer til å takke meg når du kommer tilbake.

TRE ELVER: Navnet Munnar betyr «tre elver», og henviser til møtepunktet mellom flodene Madhirapuzha, Nallathanni og Kundaly.

 

Et grønt teppe


To dager senere befinner jeg meg i et postkort. Vi er en liten gruppe på vandring i et landskap som knapt lar seg beskrive. Foran oss brer Munnars teplantasjer seg ut som et smaragdgrønt, loddent teppe over åssidene. Luften er frisk og kjølig i lungene. Huden og klærne er tørre for første gang på tre uker.

Jeg lar hånden gli varsomt over de duggfriske bladene, lukker øynene og sender en telepatisk takk til bartenderen i Kochi.

– Du er ikke den første, sier Krishna Namputiri. – Det morer meg alltid å se hvor lettet turister blir av å komme opp hit.

Munnar, forteller den erfarne guiden, er kjent for to ting. Te, fremfor noe, og deretter temperatur. 1600 høydemeter er akkurat nok til å kvele lavlandets varme, og gjør forholdene behagelige og ideelle for tedyrking. Her i grensetraktene mellom Kerala og Tamil Nadu dyrkes noen av klodens mest eksklusive sorter, håndplukket av rundt 20.000 arbeidere og eksportert verden over. Området har vært befolket i uminnelige tider, men det var britene under kolonitiden som først så potensialet i det en gang så uberørte landskapet.

– Alt dette var en gang vill natur, forteller Krishna og gestikulerer mot horisonten, der bare de høyeste fjelltoppene bryter mønsteret av nøye anlagte og velkjemmede plantasjer. – Det er nesten vanskelig å forestille seg, selv for meg.

GUIDE: Krishna Namputiri forteller om teplantasjenes historie.

 

Britenes sommerparadis


I rundt 200 år – i tillegg til lignende fjellstasjoner i landets nordligere stater – nøt britene godt av regionens kjølige klima og fruktbare landskap. I disse dager har Munnar blitt oppdaget på nytt, først av vestlige backpackere på slutten av 1900-tallet og deretter av inderne selv. Byen og de omliggende åsene er nå kjent som et toppvalg blant nygifte par på bryllupsreise, og området har på kort tid måttet tilpasse seg til stadige større krav til luksus og komfort.

– Det er ikke ansett som skikkelig fancy om hotellet ikke har egen landingsplass for helikoptre, sier Krishna med en bittersøt tone. – Ting har definitivt endret seg siden jeg var liten.

Likevel er det lett å føle seg mutters alene i landskapet, så lenge man kommer seg en kilometer eller to utenfor allfarvei. De eneste vi møter på vandring gjennom plantasjene i dag, er plukkerne, samt en og annen villkatt på jakt etter dagens middag.

– Det er vanskelig å tro at vi er i India, sier Henrik Örn fra Stockholm. – Alle forventningene våre dreide seg om som kaos og varme og menneskemengder. Dette er det totalt motsatte.

Sammen med kjæresten Hannah Wählen har han nylig tatt første steg på en ett år lang, verdensomspennende reise, og begge føler de har fått en god start.

– Jeg skulle ønske vi hadde mer tid her, sier Hannah. – To eller tre eller fire dager til hadde ikke gjort meg noe.

PÅ TOPPEN: Ingen bør besøke Munnar uten å komme seg opp i høyden. Her kan du blant annet bestige Sør-Indias høyeste fjell, Anamudi, på 2.695 m.o.h.

 

Lukten av historie


Mens temperaturen stiger og viseren på klokka passerer sjutallet, letter tåken fra dalsiden og lat åssidene tre fram i et plutselig, knivskarpt lys. Solen er tilbake for fullt, like nådeløs som på lavlandet, men med en kjølig bris mot pannen og nok av faktor i nakken blir den aldri ubehagelig. Særlig når vi kommer oss inn under skogens beskyttende trekroner, og til områdets berømte krydderplantasjer, er det igjen lett å puste.

Munnar er, ved siden av dagens lukrative teproduksjon, også et produktivt område for pepper, kaffe, chili, sjokoladebønner og ikke minst kardemomme.

– Det var en tid da mesteparten av verdens krydder kom fra plantasjer i det sørlige India. Bare kjenn, sier Krishna og knuser noen nyplukkede pepperkorn mellom tommel og pekefinger. – Dette er lukten av historie!

Det er ingen tvil om at ting har endret seg i Munnar. Det er yogakurs her nå, meditasjonssentre, kjedehoteller, elefantridning, båtcruise og flere kinaproduserte suvenirer enn noen reisende kan fylle stuen med. Men den grunnleggende gleden – bare ved å snøre skoene, pakke sekken og bli del av landskapet – forblir som den alltid har vært. Forfriskende. Beroligende. Og helt uforglemmelig.

Mer å lese på Namdalsavisa: