Har dere glemt at vi stengte dem inn på do?

Nina Sandnes

Bilde av Nina Sandnes fra facebook

Følg på: Facebook

Det vi vet med sikkerhet, er at mobbing skyldes dårlig oppdragelse, privileger utover det normale og/eller feige lærere. Jeg synes ikke det verste var å bli mobba, men heller når jeg selv var en mobber. Synes foreldre det er greit at barna deres mobber fordi alternativet tilsynelatende vil være verre? Hvor er lærerne og hvorfor er dere så unnlatende? Husker dere det jeg husker?


Mobbing starter i barnehagen. Og den starter gjerne med utestenging. Dette har vi både sett og erfart på den måten at en spør om å få være med i gjengen, hvorpå gjengen ber vedkommende spørre lederen for deretter å bli avslått. Mobbere i barnehagen blir som oftest utstøtt på barneskolen. Hvor høyt du kan snakke eller rope blir uvesentlig og status er oppbygd på penger og omgangskrets. På barneskolen klarer en å se hvem som er privilegert og ikke. Dem som ikke er det, havner gjerne litt utenfor. Dette gjelder spesielt for dem med alkoholiserte foreldre, eller foreldre som ikke stiller opp slik en forelder skal. Skubbing, knuffing og kalle-navn er en brøkdel av det en skal oppleve som utstøtt. Å bli innestengt på do skjer med jevne mellomrom, det også.


Den interessante delen av mobbingen oppstår sjelden før på ungdomskolen, da alt annet oppleves som svært uskyldig av både lærere og foreldre. Her er vi tøffere, har et press på både kropp og sinn, men samtidig også et større oppmerksomhetsbehov. De siste årene på barneskolen er relativt lik de første årene på ungdomskolen. Forandringene skjer gjerne når hormonene luftes til overflata og man får oppmerksomhet fra den eldre garde. Personlig så gav det meg en stemme den dagen jeg farga håret mitt brunt og ansiktet mitt ble kvinnelig. Jeg ble interessant fordi den visuelle delen av meg ble attraktiv. Pulbar, om du vil. Men stemmen min gav meg mye makt, og tidvis ble den misbrukt da jeg, som fjortenåring på daværende tidspunkt, ikke hadde anelse på hvordan å bruke den.


Det som skjedde på ungdomskolen er det ingen som snakker om. Da jeg flyttet til Trondheim, så ble det automatisk glemt og fortrengt, men nå har jeg kommet tilbake og det eneste jeg husker når jeg gløtter over på den grå og triste ungdomskolen jeg en gang gikk på, er alt som ikke skulle skjedd.



  • Har dere glemt da vi med viten og vilje hisset opp ei psykisk syk jente for vår egen fornøyelses skyld?
  • Har dere glemt at vi stengte dem inn på do?
  • Har dere glemt at lærerne satt godt gjemt på lærerrommet mens dette pågikk?
  • Husker dere at vi var systematiske mobbere, eller glemte dere det like fort som meg?



Vel, da vil jeg gjerne gi dere en liten påminnelse på det.


Jeg forventer ikke mer av dere lærere, dog skal det sies at dere er feige og slik har det blitt fordi det er enklest. Noen lærere simpelthen ignorerer, mens enkelte har vanskeligere for å se det. Jeg skal ikke uttale meg på hvor mye ansvar en lærer har, men personlig hadde jeg nok gjort noe mer enn det som ble gjort på ungdomskolen jeg gikk på. Jeg klandrer lærerne, men hovedsakelig meg selv. Tier vi fordi vi samtykker?

Av alle disse årene med jævelskap og mobbing, så skal vi ta lærdom. Vi skal huske hvor innmari vondt dette måtte oppleves for de aktuelle mobbeofrene. Dette skal huskes slik at vi er strengere med våre egne barn. Det skal også huskes slik at vi ikke unnlater å snakke om det. Jeg kan forstå at det er enkelt å tie, og jeg kan forstå at ingen foreldre vil ha et barn som mobber. Med det sagt, så er det ingen foreldre som vil være foreldre til et mobbeoffer heller. Alternativet er bedre for den enkelte.

Men vi ser dere og du vet hvem du er. 

Mer å lese på Namdalsavisa: