En verdensmesters bekjennelser

Øivind Rånes, journalist i NA. 

arkiv

Madammen har kjøpt seg bil. Det er bare en liten hake, hun har ikke førerkort. Ennå.

«Æ villa ler mæ å kjør bil, ja, det va itj tvil»

Hun har kjøpt seg Volvo S40 av tilårskommen årgang, for i fruas fødeland er det bare de svært rike som kjører Volvo, BMW og dess like..

«Æ hadd bildilla».

At den har bare fem seter, ser fembarnsmora som en fordel.

– Da slipper jeg jo å ta med alle til byen, noe som fort kan bli veldig dyrt, mener mor.

Er det noe vi som har mer enn en bokstav på førerkortet kan mye bedre enn alle andre, så er det å kjøre bil. Derfor var det en selvfølge at jeg skulle lære bileieren å kjøre vidunderet her i fjor høst.

«Æ låg klistra te eit ratt, las teori te langt på natt. Og æ drømt at æ for og trilla»

Jeg hadde helt glemt at et tidligere forsøk for åtte år siden endte i stille gråt da jeg bråkjekt insisterte på å starte den første øvingsturen i Ålesund sentrum en fredag ettermiddag.

For folk i Bangdalen er førerkortløse husmødre på øvingstur antakelig et dagligdags syn. I alle fall holder de seg godt til side når de ser ukjente kjøretøy. Ved Klinga kirke overlot jeg rattet til madammen, og etter ti minutter med formaninger fant vi første gir, og med noen kvikke harehopp bykset vi oppover vegen.

Bangdalen er vakker og du rekker å se ganske mye av den i 10 kilometer i timen. Så jeg foreslo å sette bilen i andre gir. Tross noen protester fikk jeg forhandlet meg fram til et girskifte og farten økte med 100 prosent. En smule irritert over sendrektigheten (bilkjøring er da den enkleste ting i verden) satte jeg verdensmesterkjeften i overdrive og hylte ordre som en utskrevet korporal på rekruttskolen om alt kvinnelige bilførere gjør feil; pass deg for elgen, se i speilet, skift gir, hold farten, brems, gi gass. Hun bruker riktignok briller, men er etter sigende verken blind eller døv, selv om hun er gift med meg.

Jeg gikk nesten i fistel da frua resolutt svingte elegant til side, slo av motoren og forlot kjøretøyet. Forstå det den som kan. Stillheten var øredøvende.

– Pappa, dette er ikke moro og mamma er lei seg. Kan du ikke slutte å skrike og heller kjøre oss hjem igjen, du som alltid vet best, pep det forsiktig fra tre små troll i baksetet.

PS: Vi er fortsatt gift og frua tar nå timer på trafikkskolen.

Kjør pent og god helg.