Frykten som våpen

FOTO: THOMAS NILSSON

FOTO: THOMAS NILSSON

Flere nyheter

Skulle møtes i Namdal tingrett i starten av november

Har inngått hemmelig forlik

Rørvik sanitetsforening serverte frokost for tredje år på rad

Disket opp gratis frokost til 165 elever

Gjør helomvending – fortsetter som hotellsjef

Ingvild sa opp i sommer – trakk oppsigelsen tilbake


Denne uka har jeg sett ferdig sesong fire av den amerikanske politiske dramaserien House of Cards. Det gjorde jeg samtidig med at jeg fulgte med den pågående presidentvalgkampen i USA. Det ble en øvelse i å skille fantasi og virkelighet – der konklusjonen er at virkeligheten overgår fantasien.

House of Cards er basert på den skruppelløse karakteren Frank Underwood, i Kevin Spaceys skikkelse, som sammen med kona Claire (Robin Wright) gjør alt i sin makt, og langt ut over det, for å manipulere seg fram til Det Hvite Hus. Utad framstår han som vennlig- heten selv, og gjør alt for å smiske seg inn på velgerne. Men overfor politiske motstandere er han en brutal løgner som bruker trussler, frykt, vold og utpressing som våpen.

Etter å ha sett nå 50 episoder med House of Cards skulle en tro at nesten alle mulige fantasifulle politiske komplotter og vendinger var oppbrukt. Men selv ikke serieskaperne, som åpenbart har hentet mye inspirasjon fra virkeligheten, har klart å overgå det som nå foregår i den virkelige amerikanske presidentvalgkampen. I primærvalgene ser det nå ut til at det blir Donald Trump og Hillary Clinton som ender opp som presidentkandidatene som møtes i selve valget i november. Begge er egentlig kandidater som i tradisjonell historisk forstand ikke skal være mulig å velge som presidenter. Donald Trump, en omstridt eiendomsmogul, bølle og realitykjendis, som angriper ikke bare politiske motstandere, men også store velgergrupper. Hillary Clinton, suksessfull kvinne, nok til å gjøre henne dypt hatet blant mange, og en taper fra forrige primærvalg. Er det noe amerikanere ikke liker, og der har Donald Trump rett, så er det tapere.

Slik Sett framstår Frank Underwood i House of Cards som en mer troverdig presidentkandidat, erfaren politiker, jovial og med røtter fra sørstatene. Men der Underwood er bølle på innsida, har Trump gjort det å være bølle utad til sitt varemerke. Samtidig er han i ferd med å snu opp ned på hele det politiske landskapet i USA. Med frykt og skremsler har han mobilisert velgere som ellers ikke ville tatt vegen til valgurnene. Det å bli tatt for løgn eller åpenbare tabber som ville veltet enhver annen president- kampanje, ser bare ut til å styrke ham.

Da jeg dekket den amerikanske valgkampen på nært hold i 2008, var Netflix et firma der du kunne bestille serier og filmer, som de sendte ut på DVD i posten. Nå er de verdens største strømmetjeneste, og er en maktfaktor i det nye medielandskapet. Det sier litt om endringa på kort tid. House of Cards er skapt av Netflix, og påvirkninga det gir strekker seg lenger enn bare ren underholdning. Fantasi og virkelighet blandes når Kevin Spacey i Frank Underwood-skikkelse dukker opp på toppmøtet i Davos og twitrer med Erna Solberg. CNNs to store stjerner fra valget i 2008, Wolf Blitzer og John King, kommenterer i House of Cards, med samme innlevelse.

Uten å røpe for mye, kan jeg si at det skjer ei endring med Frank Underwood i løpet av valgkampen også. Han innser at for å vinne må han bruke frykten som våpen, også utad blant velgerne. Og det er der Donald Trump ligger i forkant av serieskaperne. Han har klart å skape ei stemning der det er helt greit å slå ned motstandere på valgmøtene. Trump sier han dekker advokatregningene.

Jeg er sannelig ikke sikker på hva som er mest skremmende av Frank Underwood eller Donald Trump som president i USA. Er du i tvil, er det bare å benke seg med House of Cards i påska. Det gjør nok Erna Solberg.

Mer å lese på Namdalsavisa: