Dugnadsånden som går

arkiv

DUGNAD: Et utført og vanligvis ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnader utføres vanligvis i et lokalsamfunn – for eksempel vårrydding i et borettslag, oppføring av en låve, ei båtstø, ei kai eller en lekeplass – som nabohjelp i forskjellige situasjoner, men noen ganger også på regionalt eller nasjonalt plan.

Joda, Wikipedia beskriver ordet dugnad ganske bra. Men for meg må ordet «ånd» skjøtes på bak.

Jeg har selv bodd i tjukkeste Oslo – i en bygård med godt over 50 leiligheter. Hver gang vi fikk lapp på døra om dugnad i bakgården, dro vi heller på pøbb eller gjemte oss bak låste dører. Heller en formiddag med fotball og skitprat enn noen timer med rive og piasavakost, tenkte vi – og lukket dugnadsverdenen ute.

Det er visst ikke mye som skal til for å endre den innstillinga. Kanskje er jeg blitt eldre, men jeg har også flyttet heim. Heim til Otterøya – og der er dugnadsånden stor.

Miljøet, iveren, engasjementet, samholdet. Det er unikt. Nå skal ikke jeg si at det kun er på Otterøya det er et slikt miljø – for rundt om i hele Namdalen kryr det av små lokalsamfunn som orker, gidder og får til mye. Får til nok. Får til det som innbyggerne vil.

Mye av grunnsteinen i små lokalsamfunn er nettopp dugnadsånden. Uten den hadde det neppe vært ungdomsklubber, kirkekonserter, korps, kor, fotballtreninger, revy og så videre. Når i underkant av tusen innbyggere på Otterøya klarer å samle inn nesten en million kroner for å drifte et gammelt bo- og velferdssenter videre – på dugnad (!) – ja, da er det bevis nok på at de fleste lokalsamfunn får til det de vil.

samtidig hører jeg stadig snakk om den store dugnadsdøden. At det ikke lenger er interesse for å bidra litt ekstra for alles beste. At det ikke er vår oppgave å fikse den takrenna på forsamlingshuset – laget har jo penger på konto, og burde leie noen til å gjøre det. Sånn var det ikke før; før var det tydeligvis bare å tenke på å sette opp et fjøs eller noe, så sto plutselig hele bygda på gårdsplassen – klare til å klaske ihop ei driftsbygning på en formiddag.

Jeg velger å tro at ryktet om dugnadens død er sterkt overdrevet. Jeg velger å tro at det nettopp er dugnaden som er mye av grunnen til at vi fortsatt velger å bo der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Det koster i alle fall ingenting.