Mord for åpen scene?

TEGNING: KNUT HØIHJELLE

TEGNING: KNUT HØIHJELLE

I øyekroken så Monika at «Charles» leverte den tredje og siste avslutningsscenen i det britiske dramaet mer troverdig enn noen gang. I fortvilelsen over å ha mistet sin kjære, kjørte «Charles» dolken for full kraft i eget bryst. Til og med det desperate ropet var mer troverdig denne gang, med en slags ralling på slutten. I tillegg falt hovedrolleinnehaveren denne gang framover og over dolken, ikke på rygg, slik han hadde gjort de to første forestillingene.

Og nok en gang fungerte avslutningsscenen til de grader i den lille og intime salen til U.L. Framsteg. De knappe hundre tilskuerne reiste seg og applauderte med trampeklapp. De yngste viste sin jubel med plystring og tilrop opp mot aktørene.

Monika flyttet seg ut til høyre kant på scenen og ventet på at de fem andre skuespillerne skulle komme fram mot scenekanten for å ta imot hyllesten fra publikum. Og at «Charles» også skulle reise seg og motta de aller største ovasjonene. Nå sto de der alle seks, men hovedrolleinnehaveren lå like rolig.

Nå er det ekte nok, «Charles», lo Birger Aunet og vippet kollegaen forsiktig rundt med foten. Da så de det samtidig alle seks: «juksedolken» sto fast i brystet på skuespiller Arne Evensen. De døde, hvite øynene var åpne og en dam av rødt blod kom til syne på scenegulvet.

Trekk for sceneteppet, ropte Evensens motspiller, Annebjørg Nilsen, nesten desperat.

Birger Aunet var den første som gjenvant fatninga. Han smøg seg gjennom sceneteppet og sa høyt utover salen: – Det har skjedd en ulykke her. Finnes det helsepersonell i salen? Dette er alvorlig, vi må bare be folket avslutte kvelden. Den planlagte dansen er avlyst. Jeg ber dere innstendig respektere dette.

De fleste publikummerne valgte å spasere stille ut av grendehuset. Noen få – som trolig hadde «fyrt litt» under forestillinga – kom med småsure kommentarer om en ødelagt fest. Likevel var det ingen som nektet å følge oppfordringa.

Mens flere på scenen ringte både legevakt og politi, kom en ung, fremmed kvinne opp på scenen.

Jeg er sykepleier på besøk her og overvar tilfeldigvis forestilllinga.

Hun sjekket både puls og temperatur på Arne Evensen.

Dessverre, her er døden inntrådt for flere minutter siden og det er ikke noe å gjøre. Dolken har sannsynligvis truffet rett i hjertet, fastslo den unge kvinnen og lukket begge øynene på den døde.

Jeg antar politiet ønsker at ikke noe her på scenen røres før omstendighetene er undersøkt, fortsatte hun, før hun snudde og gikk ned i salen igjen.

Seks lamslåtte aktører samlet seg sammen med andre medhjelpere i garderoben bak scenen. Noen gråt, andre bare stirret framfor seg. Igjen var det Birger Aunet som brøt stillheten.

Ingen vet hva som har skjedd. Jeg regner med vi alle bare ønsker å komme oss hjem, men vi må vel vente til politiet har vært her og gjort sine undersøkelser.

Litt over en halvtime var gått før to polititjenestefolk var på pletten. De fleste visste av betjent Maren Hofstad fra før, aspirant Frode Ness presenterte seg også for gruppa.

Frode tar opp en felles forklaring av dere umiddelbart, mens jeg undersøker den avdøde. Senere i kveld eller i morgen vil vi avhøre dere én for én hvis det blir behov. Jeg ønsker imidlertid å prate med den som er leder her ganske raskt, sa politibetjent Hofstad.

Det er jeg, sa Birger Aunet, – jeg fungerer både som skuespiller og regissør.

Litt stykkevis og delt fikk politiaspiranten sydd sammen hendelsesforløpet. Imens hadde Hofstad iført seg rene, hvite overtrekksklær og foretok grundige undersøkelser på scenegulvet. Innimellom snakket hun i telefonen med operasjonssentralen og med politijuristen. Bare Birger Aunet var fortsatt i garderoben sammen med politiaspiranten da Maren Hofstad etter vel en time kunne starte avhøret.

Er det noen tvil om at Evensen selv stakk kniven i brystet? var det første hun spurte regissøren om.

Nei, det kan nok både vi og publikum bekrefte. Den avsluttende dødsscenen var selve høydepunktet i forestillinga. Arne brukte en juksedolk, en dolk der det helt ufarlige knivbladet i aluminium forsvant inn i skaftet når han stakk med den. En sånn brukes i alle skuespill, så jeg aner ikke hva som skjedde, sa Birger Aunet og ristet fortvilt på hodet.

Her var det i alle fall ingen juksedolk, konstaterte politibetjenten.

Det kan se ut til at knivbladet var farget for å se ut som aluminium, men det er trolig av stål og svært skarpt. Bladet glir heller ikke inn i skaftet, det er fastmontert.

Birger Aunet skjulte ansiktet i hendene sine.

Jeg skjønner ingen ting. Men det er jeg som har ansvaret for hele opplegget. Siden jeg flyttet hit for seks år siden, har jeg regissert skuespill hvert år. Faktisk var hele teaterlaget på tur til å bli lagt ned da jeg fikk blåst nytt liv i det. Arne var en av krumtappene i aktivitetene, nærmest som en lokal stjerne. Har politiet noen teori?

Maren Hofstad reiste seg og vandret litt fram og tilbake før hun begynte å prate:

Jeg har undersøkt nøye og drøftet med mine overordnete. Alt tyder på at dette var et selvdrap. Et selvmord for åpen scene, for å si det sånn. Politiets hovedoppgave blir å finne motiv som kan bekrefte denne teorien.

Selvmord? Det høres helt sprøtt ut, mente regissøren.

Det er fint om du kan tenke gjennom det du vet om Arne Evensens private forhold, om jobb og familie. Hør gjerne også med de andre kollegene her i teaterlaget. Så kommer jeg innom deg i morgen, på søndag, oppfordret politibetjenten.

Maren Hofstad visste hvor Birger Aunet bodde, de var nesten naboer i kommunesenteret. Eneboligen til amatørskuespilleren lå et steinkast fra ungdomsskolen, der han jobbet.

For Hofstad framsto huset som overraskende ryddig og rent. Hun hadde ventet en noe annen stil hos en litt kunstnerisk ungkar i 40-års-alderen. Kaffe og kjeks sto klar på salongbordet da hun ankom allerede ved 10.00-tiden søndag formiddag.

På bordet lå en utklippsbok med avisutklipp fra forskjellige forestillinger teaterlaget hadde hatt. Hun gjenkjente Arne Evensen på flere av klippene da hun bladde i boka. Hun brydde seg ikke om å bla så mye, kikket bare overflatisk på to-tre sider.

Ikke rart han vil mimre litt under slike omstendigheter, tenkte hun.

Jeg sliter med å finne noe åpenbart motiv for selvmord, åpnet regissøren før politibetjenten hadde stilt det første spørsmålet. – Arne har ikke vært involvert i noen damehistorier på lenge, og han hadde fast ansettelse i oppdrettsselskapet. Nå har det vært noen få perioder med permittering på grunn av luse- situasjonen, men jeg kan ikke tenke meg det skapte noen økonomiske problemer for ham.

– Hadde han noe økonomisk ansvar i teaterlaget?

Egentlig ikke, det er Monika som er kasserer i laget. Men Arne var ansvarlig for å telle opp kassen og ta vare på kontantene etter de tre forestillingene vi hadde denne gang. Nå må kassereren ta seg av siste forestillinga selv. Jeg har ringt henne og bedt henne om en oversikt.

Politibetjenten satte en strek i notisboka si.

Dette styrker vel bare teorien min. Du får ringe meg om du skulle komme på noe mer, sa hun og takket for seg.

Maren Hofstad satt på lensmannskontoret og arbeidet med rapporten sin søndag kveld da mobil- telefonen ringte. Det var nettopp Birger Aunet som var på tråden.

Hei, jeg har akkurat snakket med kassereren i laget. Det er noe som ikke stemmer her. Ut fra billettsalget og barsalget skulle vi hatt en netto på nærmere 200.000 kroner etter de to første forestillingene. Bare halvparten er betalt inn på kontoen vår, der kun jeg og kassereren har tilgang. Pengene er satt inn med kontanter på automaten i banken forrige uke og overført til lagets konto.

Takk skal du ha. Da skal jeg ta en prat med banken når den åpner i morgen, forsikret politibetjenten.

Lensmann Oskar Eidshaug overbrakte rosen fra politijuristen videre til Maren Hofstad neste dag.

Sjelden har det gått raskere å lukke en sak. Bekreft- elsen fra banken om at 100.000 kroner var satt inn på kontoen til Arne Evensen forrige uke fastslo motivet for selvmordet. Raskt og glimrende jobbet Maren. «Case closed», intet straffbart forhold avdekket, smilte lensmannen.

Først trodde hun det var all rosen som fikk henne til å ligge våken denne mandagskvelden. Men det var noe annet som gnaget i underbevisstheten til Maren Hofstad. Det var noen bilder som kvernet rundt i hodet på henne, uten at hun klarte å plassere bitene. Etter hvert sovnet hun likevel, uten at brikkene var kommet på plass.

Ved 03.00-tida om natta satte hun seg brått opp i senga. Plutselig visste hun hva som skurret. Hvordan hun skulle løse det, visste hun imidlertid ikke. Hun ville nemlig aldri få noe klarsignal fra sine overordnede til å gjøre det hun måtte. Det nødvendige grepet omfattet å ta seg ulovlig inn i et bolighus og rappe med seg bevismateriale. Og det måtte skje mellom 19.00 og 22.00 onsdag kveld. Da var det øvingskveld i teaterlaget.

Birger Aunet skjønte lite da han ei uke senere ble innkalt til lensmannskontoret. Der satt både Maren Hofstad og Oskar Eidshaug – alvorstynget. På skrivebordet foran politibetjenten lå hans egen utklippsbok. Hofstad begynte å snakke:

Jeg stusset over at det nesten bare var teaterbilder av Arne Evensen i boka. Og lenger framme i boka er det en rekke avisutklipp der Evensen omtales som mistenkt i voldtekt og drap på 19-årige Linda Moe fra Elverum. Etterforskerne fant imidlertid aldri konkrete bevis.

Ok? sa Aunet litt mer avventende.

Hofstad fortsatte:

Jeg har gått opplysningene om deg litt mer etter i sømmene denne uka. Du kom flyttende hit for seks år siden. Fra Elverum. Navnet ditt er egentlig Marius Moe, bror til Linda. Du har i tidligere politiavhør sverget at du skulle drepe din søsters drapsmann.

Nå er han i alle fall død, men det er lite dere kan gjøre, utbrøt en rødsprengt og triumferende Marius Moe.

Vel, svarte Maren Hofstad.

Vi skal nå ta DNA-prøve av deg, og den vil trolig matche med DNA på drapskniven. Du har selv hatt full mulighet til å fingere underslaget du hevder Arne har utført. Juksedolken har vi funnet i sufflørhulen under scenen i grendehuset. Og én ting til: Etterforskerne av drapet på din søster fastslo etter nye DNA-prøver for fem år siden at Arne Evensen umulig kan ha hatt noe med drapet på Linda Moe å gjøre...

Mer å lese på Namdalsavisa: