Påskefeiring anno 2016

Flere nyheter

Se bildeserie fra julekonsert

Ingen lager jul som D.D.E.

Har samlet inn over 11.000 for at vanskeligstilte barn skal få en god jul

Linnea (8) er årets julenisse

Har samlet inn over 11.000 for at vanskeligstilte barn skal få en god jul

Linnea (8) er årets julenisse

Hurra, vi har klart det – igjen!

Heis flagget til topps og spre det glade budskap. Trauste som vi er, har vi jammen kjempet oss gjennom nok en lang og hard vinter. Med likbleke ansikter og sammenbitte tenner har vi hutret og kavet oss gjennom alt fra sluddføre, vinterstormer og ambisiøse nyttårsforsett, til influensavirus, vinterpessimisme og utgiftsstrømmer. Hvor dystert det enn så ut i julestrias hete, eller da vi oppdaget at februar hadde en ekstra dag, ja så berget vi forsyne meg. Fra vinter-depresjonshula har vi såvidt fått nyss i at verden ikke står til påske, og konstaterer med dette at alt er som før. «Påskemorgen slukker sorgen» nynnes neppe i det fjerne idet sollys, latter og glede sakte, men sikkert erstatter vinterens mulm og mørke. Vi strekker på armene, gjesper og ønsker vårens spede ankomst velkommen.

Ja, for det er derfor vi feirer påske, er det ikke? At vi atter en gang har berget helskinnet gjennom Kong Vinters brutale herjinger? Eller hvordan var dette igjen?

Vi mennesker sier aldri nei takk når det byr seg en anledning til å feire, og påska er intet unntak. Det er som om solstrålenes nyoppståtte glød gjør oss våryre og smårare. Idet de ekstra kilo- ene fra fastelavn, feittirsdag, morsdag og valentinsdag (for ikke å snakke om hverdag) har funnet seg til rette der de fant det for godt å slå seg ned, innser vi at det er på tide å blåse støv av ski og skismurning, lete innerst i skapene etter solkremen med den høyeste faktoren og høste inn marsipan, gåsunger og pastellfarget krimskrams. Vi handler og vi handler, og har plutselig siste mote hva både anorakk, ullundertøy og påskeharer angår. Idet is, kulde og snø endelig har begynt å smelte og vårtegnene har markert sin ankomst, pakker vi bilene fulle og haster i vei i en desperat søken etter siste rest av … ja, nettopp is, kulde og snø. «Hytta og påskefjellet neste» triumferes det fra førersetet idet vi rømmer fra «Kom mai du skjønne milde»-stemningen vi nettopp omfavnet. Jammen er vi rare, vi fjellapene.

Etter å ha strødd enøyde kyllinger og harer i alskens farger rundt om på hytta, er vi på god vei mot noe. Det er gult, rosa og oransje så langt øye kan se, sett bort fra den kritthvite snøen som ligger rundt hytta som ei trofast vinterdundyne. Det er varme i vedovnen, overdådige mengder mat i kjøleskapet og mennesker rundt deg uansett hvor du går. Vi kan ikke engang slippe en fis på trappa, uten at hele hyttefeltet får det med seg. Intimt, koselig og folksomt altså. Og det er sånn vi liker det.

Med appelsin, kvikk-lunsj og grillpølse i sekken og med nysmurte ski på beina, setter kystsamene av sted. Med knall og fall over annenhver li og hei, bærer det i vei. Og selv om det kanskje er trist å innrømme det, går det jaggu ikke mange tankene til vår frelsers død og oppstandelse der det snubles avgårde med stive bein og med stussen ut. Det nikkes og smiles jovialt til enhver levende skapning som passerer, være seg menneske, rein eller andre påskefjell-relaterte dyr. For nå er vi på tur, og da skal vi kose oss. «Ut på tur, aldri sur» lyder visst en av fjellvettreglene. Eller var det «Blir du sur, er det ingen skam å snu»? Pytt, samme kan det være. For når bålkaffen er i anmarsj, sofaer har blitt bygd og sola skinner, ja, da er det godt å være til, sukker de eldste og slår OL-floker på grunn av de blå gradene. Vinterens fortvilelser er like sporløst for- svunnet som prestedattera i gårsdagens episode av Poirot.

De håpefulle satser på årets første brunfarge, og myser mot den store, gule med tålmodig mine. Matmonsene leter febrilsk etter pølsepakken, mens de ivrigste har bygd en hoppbakke og gjennomført både et og to glimrende 20-i-stil-verdige fall til stor begeistring for unge og gamle forbipasserende. Den stikkende følelsen i ansiktet bekrefter antakelsen om at solkremen ble avglemt – igjen. «Påsketur, ingenting er som påsketur» sang Øystein Sunde, og han kunne ikke hatt mer rett.

Når vi ikke er på tur, er det hashtag «nå koser vi oss» inne på hytta som gjelder. Det diskuteres heftig om hvorvidt haren legger egg eller ikke, mens andre er uenige om det er direktøren eller jåledama som er skurken på lettmelk-kartongens krimgåte. Hvem sitt mesterverk er den halte, nebbløse kyllingen bak peisen, og hvem skal ta oppvasken? Er vinkvoten oppfylt? Stemningen stiger i takt med de markante brilleskillene som titter fram i løpet av kvelden.

Ja, feiringen av at vi har overlevd nok en knallhard vinter – den vil ingen ende ta. Våren er endelig her, i alle fall alle andre steder enn på påskefjellet. Korsfestelse, død og oppstandelse har muligens funnet sted for et par tusen år siden, men dette står det ikke noe om – verken på melkekartongene, Instagram, i fjellvettreglene eller på baksiden av flasken med solfaktor 30.

Mer å lese på Namdalsavisa: