De aller beste stedene

Hvorfor? Ungdom vil alltid lure på hvorfor de vokser opp der de gjør, enten det er i Vassbotna eller i Tolfa (bildet), i Oslo eller i Roma, skriver Guri Idsø Viken.

Hvorfor? Ungdom vil alltid lure på hvorfor de vokser opp der de gjør, enten det er i Vassbotna eller i Tolfa (bildet), i Oslo eller i Roma, skriver Guri Idsø Viken.

Guri Idsø VikenFoto: Marthe Amanda Vannebo


Hvor er det bra å bo? Spørsmålet er evig relevant, særlig for oss som aldri helt klarer å innrømme at vi har slått oss til ro.

Jeg sier for eksempel fortsatt heime om både Oslo, hvor jeg bor, og om mine foreldres gård i Vassbotna – for enkelte namdalinger kjent som ei lita bygd svært langt fra Namsos hvor det mot formodning bor et hundretalls folk, for andre ikke kjent.

Jeg vokste opp i Vassbotna og lurte ofte på hvorfor. Alle massemedier i min nærhet, det vil si to tv-kanaler pluss parabolen til venninna mi, fortalte historien om det fantastiske livet i storbyen. Der ungdom spiste ketsjup på McDonald’s, var programledere i Midt i smørøyet og møtte kjekke gutter i Levi’s 501 på hvert gatehjørne. Jeg hadde ikke tilgang på annen kollektivtransport enn skolebussen og var i beste fall på 4H-møte, der ingen så at jeg hadde kreppa håret. Når siste nytt fra Beverly Hills og Borgen skole rant over skjermen, var det ikke vanskelig å se livet som urettferdig.

I tenårene var jeg også med jevne mellomrom i huset vårt i Tolfa, som også er litt heime. Tolfa ligger i Lazio – for noen kjent som den provinsen i Italia hvor hovedstaden ligger, for andre ikke kjent. For meg var det selve kontinentet. Jeg visste ikke da at «byen» var på størrelse med Overhalla. Tolfa hadde restauranter i flertall, bar med flipperspill og ungdommer i gatene. Og selvfølgelig italienske gutter med Levi’s 501 på hvert gatehjørne (nesten). I motsetning til cirka alle på min alder som faktisk bodde der, kunne jeg ikke se for meg et bedre sted å bo.

I løpet av påskeferien har jeg vært i både Vassbotna og Tolfa. Hvis vi ser bort fra Roma (og det bør vi absolutt gjøre i denne sammenhengen), har Lazio og Nord-Trøndelag mye til felles. De er begge områder med verdifulle natur- og jordbruksområder som bærer stolte, synlige minner om den gangen de gjeveste folka bodde på store gårder med mye aktivitet både i og utenfor høyet. Nå nevnes de knapt i turistguidene, de har blitt områder folk kjører gjennom. For uansett hvor vakre de er og hvor god mat de har, så er de verken Helgelandskysten eller Toscana, og urbane kvaliteter kan diskuteres. Fortsatt lurer ungdom på hvorfor de vokser opp nettopp der.

Men noe får vi med oss, vi som faktisk stopper: Hvor avhengig disse stedene er av menneskene som bor der og hvor heldige vi er som får delta i fellesskapet.

Påskas høydepunkt for 8-åringen var ikke påskeegget, men skirennet i Vassbotna med rundt 20 deltakere i alderen 5 til 75. De fleste gikk kort eller lang løype, resten kokte kaffe. Alle fikk premie. Det viktigste var ikke hvem som gikk fortest, men at vi var samla og sosiale. Det ble hyggelig på grunn av en innsats, både fra de som deltok og fra de som arrangerte. Dagen før var det familieteater i nærheten, på Høylandet. Der hadde mange foreldre lagt ned hundrevis av dugnadstimer for at barna deres skulle få spille teater – og for at et tusentalls publikummere skulle få et unikt underholdningstilbud.

I Lazio fikk jeg med meg en klassisk konsert, takket være lokale innbyggere som visste at jeg var aleine i huset og dro meg med. Strykekvartetten hadde samkjørt sin opptreden med sola, slik at de spilte Mozart mens det var lyst, Stravinsky når sola var på vei ned over hustakene og Ravel da det ble mørkt. Musikerne fortalte at de spiller i tre store orkester dag og natt for overhodet å overleve som musikere og kunne gjøre ting som dette innimellom. Heldigvis for oss 40 publikummere som fikk oppleve det.

Tilbake i Oslo er min Facebook full av hendelser jeg burde være med på. Jeg går gjennom byen og er stressa uten å legge merke til folk rundt meg og ser det som selvfølgelig at byen lever, uavhengig av hva jeg gjør og ikke gjør. Jeg er litt annerledes her. Jeg er litt mindre engasjert i naboene, litt mindre opptatt av hvorvidt det kommer noen på kveldens konsert og litt mindre villig til å bake kaker til et tilfeldig arrangement med loddsalg. Men jeg har opplevd bygda og jeg blir stadig minna på hvor viktig det er å bidra.

Felles for arrangementene i påska var at folk ikke stilte spørsmål ved om de skulle gjennomføres eller hva verdien av det var, ei heller om de kunne forvente nok publikum til at det kunne la seg forsvare. På mindre steder skaper folk sine egne tilbud. De er ofte ikke flere folk enn at de fleste både må arrangere og delta. Det skaper eierskap, fellesskap og stolthet som byene bare kan misunne dem.

Ungdom vil alltid lure på hvorfor de vokser opp der de gjør, enten det er i Vassbotna eller i Tolfa, i Oslo eller i Roma. Vi litt mer voksne har kanskje noe å lære av vårt møte med mindre steder. Et godt liv handler ikke om hvor vi er. Det handler om hva vi gjør med de stedene vi til enhver tid befinner oss på.

Heime er der vi velger å delta.

Mer å lese på Namdalsavisa: