Å søke skogens ro

Foto: Frode Andresen

Foto: Frode Andresen

Forrige fredag flytta jeg ut i skogen. Jeg har sagt opp leiligheta mi nede på Løkka, og bor nå i telt oppe i Nordmarka. Nærmere bestemt i Solemskogen, like øst for Maridalsvannet, osloborgernes drikkevannskilde. Jeg planlegger å flytte litt rundt omkring her oppe i marka de tre neste månedene. Teltet må flyttes annenhverdag, om jeg akter å følge skogeier Løvenskiolds regler.

Er du i byen og vil besøke meg, kan du ta trikk 11 opp fra sentrum og hele veien opp til endestasjonen på Kjelsås. Avtal med meg på forhånd, via SMS eller «face», så kommer jeg å loser deg opp til campen min. Tre kvarters gange på vårvåte veier må du ta høyde for. Ta med sovepose om du ønsker å overnatte, jeg har plass i teltet. Hjerterom og teltrom i massevis. Alle som ønsker å gå en tur på stien, søke skogens ro og ta den gode praten, er velkommen. Husk regntøy!

I skrivende stund har jeg bare rukket å tilbringe to netter i villmarka. Skriveoppdrag, Rosenborg-triumfer og kjæresterier lokker meg stadig tilbake til asfaltjungelen. Det har regnet mye der oppe, men Hel-Sport-teltet har så vidt holdt meg tørr. Før jeg drar oppover igjen på tirsdag for min første tre- dagers, skal jeg skaffe meg skje, mat, presenning og nødlader til min kjære vanntette Sony.

Jeg ler godt av meg selv der oppe; Første natta glemte jeg skje og endte opp med å spise ris med banan som redskap, det funka utrolig nok bra. Dessuten er det ingen som ser rart på meg om jeg spiser med hendene her oppe. Andre natta glemte jeg mat og måtte bekjempe den verste sulten med kokosoljen jeg primært har med som tannkrem/hudkrem/hårprodukt. Utfordringer og løsninger som dette og de hyppige byturene, gjør at jeg hittil i prosjektet føler meg mer som Erlend Loes legendariske romankarakter Doppler, enn Lars Monsen.

Inspirasjon til mitt skogseventyr har jeg den siste tiden hentet fra bøker som overnevnte Doppler, Henry David Thoreaus mesterverk «Walden/Livet i skogen» og Bruce Parrys grense- sprengende «Tribe». Deler av Hamsuns «Markens Grøde» er også friskt i minnet, når jeg trasker gjennom lyng om myr. En meget belest venn og mentor, har også anbefalt meg å sluke Roy Jacobsens dannelsesroman «Hoggerne». De ulike bøkenes innsikter og perspektiver gir meg mye, de utvider min horisont.

De viktigste innsiktene vil jeg uansett få, når jeg lukker øya og det blir helt stilt der oppe. De gangene både fortid og fremtid slipper taket, kommer mine beste tanker. Meditasjon er et effektivt verktøy i denne sammenheng, men å løpe barbeint uten briller vil nok også bringe frem gode tanker. I skogen, som i livet generelt, lærer jeg best ved å prøve og feile. Min egen bok danner seg gradvis på innsiden.

Besøk har jeg allerede fått. På søndag trosset journaliststudent og namsosing Frode Andresen regnværet og kom opp til campen min for å lage skoleoppgave. Frode viste seg å være en skikkelig fin fyr, praten fløyt naturlig i timevis, han noterte, gjorde lydopptak, tok bilder og filmet. Vi snakket om alt fra hva den gjengse namdaling måtte mene om min livsførsel, til samfunnsøkonomi, verdenspolitikk, og det grønne skiftet. Vi lo masse og koste oss. Jeg tror vi begge ble inspirert. Det blir spennende å se hva han koker det ned til.

Etter å ha strammet opp teltet og gjort unna dagens videoblogging, blir det dønn stille. Frodes spørsmål går på repeat i hodet mitt: «Hvorfor er du her oppe?» Grunnene er mange, men skogens ro forteller meg at jeg blant annet er her for å finne tilbake til min før naturlige livslyst. Gjøre mer av det jeg likte aller best som liten. Løpe rundt barbeint slik jeg gjorde hjemme i «Landet i eventyret», utforske naturen og ha det gøy med venner uten distraksjoner. Jeg likte også å kle meg ut, så jeg tror Det Andre Teatret skal oppsøkes en gang for alle denne våren. Jeg merker allerede at intuisjonen/magefølelsen blir sterkere av all den friske lufta. Det lover godt.

Ovennevnte magefølelse fortalte meg i dag at BI Nydalen og Starbucks ikke egnet seg som arbeidsplass, mitt sosialistiske hjerte fikk vondt inn til sjelen. Den «glætte» bygningen minner meg om alt jeg har forsøkt å forlate de to siste åra. Jeg gjorde som Doppler ville ha gjort, tjuvlånte sanitæranlegget deres, og «dreit mitt i privatiseringskatalysatorens hjerte».

Rett over gata for BI fant jeg den norske kjeden Godt Brød, som tilbyr økologisk kaffe og deilige påsmurte veganske bagetter. Skrivelysta øker med bevisste valg, som tjener alle levende vesener og planeten vår. Jeg spiser meg mett, smiler bredt og funderer på hvor lavt jeg nå har gjort det personlige klima-avtrykket mitt.



Mer å lese på Namdalsavisa: