Når en voksen, gift mann blir sjekket opp...

arkiv

Det var mens jeg satt der og sjekket mobilen, jeg følte det.

Noen kikket i min retning.

Et blikk opp, litt skrått i lokalet, der satt en mørkhåret dame og kikket på meg – og smilte.

Hølflig som jeg er, smilte jeg lett tilbake.

Jeg var på jobbreise på Lillehammer og hadde tatt turen i hotellets bar.

Det var ikke mange der. Med unntak av den mørke, mystiske kvinnen, var det noen som jeg antok var som meg, på gjennomreise – småplundrende ved bardisken. Jeg hadde imidlertid ikke behov for kontakt med andre denne kvelden.

Likevel; kvinnen fortsatte å se i min retning. Denne gang nok til at jeg ble litt beskjemmet. Da hun blunket neste gang jeg så mot henne, ble jeg litt urolig.

Noe i meg sa at noe var galt. For jeg er ikke så innbilsk at jeg tror noen legger an på meg.

Samtidig som det skal innrømmes at selvtilliten økte et par hakk. Jeg er tross alt en godt voksen og gift mann, som var i ferd med å bli sjekket opp – av ei som på avstand så ut til å være både ven, vakker og mørk.

Det var da jeg gikk til bar- disken det begynte å utarte. For mens jeg sto der kjente jeg noe som streifet meg, fjærlett riktignok, men bevegelsen var ikke til å ta feil av. Noen hadde tatt meg på rumpa. Jeg snudde meg, og joda, det var mi «venninne» som vrikket forbi, med en rompe- bevegelse som fortalte meg at hun ønsket å bli sett på.

Med ett skjønte jeg at dette spillet hadde gått fra å være sjarmerende til en tanke vanskelig. For da jeg satte meg ned igjen, reiste dama seg fra sin plass og kom i retning mitt bord.

Jeg kikket meg rundt, men følte meg med ett helt alene. I et kort øyeblikk sendte jeg noen lite pene tanker til min kollega Tor Ivar, som alltid bruker være med når jeg er på NM. Men akkurat dette året hadde han meldt forfall. Derfor hadde jeg ingen å «gjemme meg bak».

I denne stunden begynte jeg å tenke på hvordan han hadde det, en annen kollega av meg fra langt der sør i landet, den morgenen etter en fuktig kveld på byen i München.

Noen venner hadde sørget for at han ble sjekket opp av ei som tar betaling for sånt – selvsagt uten at kollegaen skulle vite at det var «betalt sjekking».

Denne kollegaen er ungkar, og avslutter alle setninger han sier med «selvfølgelig».

Om du spør hvordan det gikk med meg den kvelden på Lillehammer, svarer jeg som min kolega gjorde den morgenen da vennene hans ville vite hvordan det hadde gått med «daten»:

«Det var en mann, selvfølgelig».