Når det umulige likevel blir mulig

GJORDE JOBBEN ALENE: Stian Saugestad snuser på verdenstoppen – uten å komme fra et bredt miljø. Han var i mange år eneste nordtrønderske alpinist. Her gatuleres han av verdens beste super-G-kjører, Aleksander Kilde etter at Saugestad tok NM-sølv i utfor for kort tid siden.

GJORDE JOBBEN ALENE: Stian Saugestad snuser på verdenstoppen – uten å komme fra et bredt miljø. Han var i mange år eneste nordtrønderske alpinist. Her gatuleres han av verdens beste super-G-kjører, Aleksander Kilde etter at Saugestad tok NM-sølv i utfor for kort tid siden.

Det namdalske idrettsbildet er snudd på hodet. Nå er det ikke valg av klistertyper, forholdene på en friidrettsbane eller vindforholdene i bakken som avgjør hvor bra det skal gå for dem som i dag er våre fremste idrettsutøvere. For det er ikke langrennsløpere, skihoppere eller friidrettsutøvere som preger idrettsbildet når det snakkes om «namdalske idrettstopper».

Derimot handler det om alpint og boksing.

Det var egentlig en helt absurd følelse. Jeg sto i målområdet under NM i super-G på Oppdal og kjente et stikk av skuffelse da jeg forsto at det «bare» ville bli bronsemedalje til Stian Saugestad – i NM!

Noen kvelder senere kjente jeg samme skuffelse da jeg fikk beskjed om at Simen Nysæter hadde tapt OL-kvalifiseringskampen i Tyrkia.

Og samme følelse vil jeg – og mange med meg, ha om det viser seg at Lierne kommer til kort i kvalifiseringa for 1. divisjon i volleyball neste helg.

Vi blir skuffet, selvsagt uten at vi bør være det.

Men så fort har Stian og Simen kommet til norsktoppen, at ingen ting virker umulig lenger.

Og Lierne-jentene har et potensial som handler om noe annet enn 2. divisjon.

Gjør jobben alene

Simen Nysæter og Stian Saugestad driver to helt ulike idretter, men har en rekke fellesnevnere. Også utover at de er kompiser og er omtrent like gamle.

Det som er veldig interessant er deres idrettsbakgrunn.

For dette er ikke utøvere som har sprunget ut fra et rikt miljø målt i bredde i namdalsk sammenheng mens de drev sin idrett i Namsos.

De har så til de grader gjort jobben alene, med en pappa som nærmeste støttespiller når de har reist rundt på trening og konkurranser.

Han sa det ganske så treffende, pappa Einar Marius Nysæter, da vi diskuterte resultatene til Simen tidligere i vinter.

«Det er ikke så verst å bokse OL-kvalifisering i tungvekt når man har stått i en kjeller på Snippen og slått på en boksesekk».

Men historien til både Simen og Stian forteller hva som går an bare man har riktig innstilling.

Og en evne til aldri å gi opp.

For det krever sin mann eller kvinne å gjøre jobben alene. Samtidig viser historien at det er de som tar alle de tunge takene alene, som oftest kommer lengst til slutt.

Og det er kanskje litt derfor at med unntak av Nina og Mona Solheim, så har stort sett alle namdalske idrettstopper de senere årene kommet fra bygda – selv om mange på Kolvereid nok vil steile over at vi sier at Mona Holm Solberg er fra ei bygd. Men i denne sammenheng handler det om at hun kommer fra et sted uten et anlegg som bidrar til at man får fram idrettstopper.

Ingen snarveger

Stian og Simen tar ingen snarveger, og vet at bare grundig jobb over tid er det som hjelper. Simen viste at han skjønner dette, da han etter det nevnte tapet OL-kvalifiseringskampen sa at han var fornøyd med det han hadde oppnådd.

Det hadde han nemlig veldig god grunn til å være. Simen har ikke 30 kamper i bokseringen ennå, men ypper seg allerede mot verdens beste – i tungvekt! Han har kommet mye lenger enn noen har lov til å forvente.

Stian har brukt denne vinteren på å kjøre seg til plass på landslag. Trolig var han på nippet til også bli med på verdenscuplaget. Så godt har han kjørt, at ingen må bli overrasket over om han neste vinter etablerer seg blant de 15 beste i verdenscupsirkuset. Da kan alt skje!

Nivåforskjell

Innledningsvis nevner vi damelaget til Lierne i volleyball i samme åndedrag som Nysæter og Saugestad. At Namdalen kan få et nytt 1. divisjonslag, er i utgangspunktet ikke sensasjonelt. Det er tross alt bare to sesonger siden Grong spilte på dette nivået.

Men her snakker vi altså om et lag fra en av Trøndelags minste kommuner målt i innbyggertall, som er på veg til å spille seg til nest øverste divisjon i et lagspill, med stort sett bare libygg på laget.

Det sier også sitt om viljen når de søker om kvalifiseringsspill, selv om de først ikke var kvalifisert for det. Det er ei innstilling som viser at man vil mer enn å leke i 2. divisjon.

Det er veldig stor forskjell på nivået i 2. og 1. divisjon.

Selv om laget har kommet i den tøffeste pulja i kvalifiseringsspillet, tror jeg sjansen er god for at Lierne får teste hvor stor denne forskjellen er neste sesong.

Mer å lese på Namdalsavisa: