«Det er en misforståelse å tro at reformen er en sykdom som går over, og at alt blir som før igjen.»

To fylkesmenn deltok på folkemøtet på Austra onsdag, om framtida til øya som er delt mellom tre kommuner og to fylker. De kom for å lytte, men spørsmålet blir hvem de skal lytte til. For befolkninga på Austra er delt i spørsmålet om hvilken tilhørighet de skal ha, eller om alt skal forbli som det er i dag.

LES MER:

FOLKEMØTE OM AUSTRAS FRAMTID

Tre av fem må trolig vekk snart

Disse tre ordførerne og to fylkesmennene har ansvar sammen for 221 innbyggere på halvøya Austra. Nå krever mange færre «eiere»!


Det mest behagelige er selvfølgelig når alt kan bli som det har vært før, og en slipper å endre seg. I Trønder-Avisa i går kommer Leka-ordfører Per Helge Johansen (Sp) med hjertesukket «Jeg gleder meg til reformen er over. Kommunereformen har vært som en influensa som har hengt over oss i lang tid. Det skal bli godt å bli kvitt den og bli friskmeldt igjen».

Dessverre er det ingen grunn til å tro at endringene i samfunnet går over, som en influensa. Det er ikke kommunereformen, eller grensene på Austra som er problemet – sykdommen om en vil. Problemet er at Leka siden år 2000 har mistet 152 innbyggere. Det er over 20 prosent av folketallet, som nå er nede i 562. Gjennomsnittsalderen er økt med over sju år i samme periode. Å gå tilbake til det normale er langt fra noen friskmelding. I T-A blir det framstilt som Johansen ler av hele reformen. Men det er det liten grunn til. Dette er det dypeste alvor. Nå har Johansen engasjert seg for å beholde de 57 innbyggerne kommunen har på Austra. Han sier at landarealet på Austra er viktig for at Leka skal være robust nok som egen kommune. Det er som å høre kommunalminister Jan Tore Sanner argumentere for større og færre kommuner. Robust er hans signalord for reformen.

Leka er «fredet» i kommunereformen for å kunne fortsette som egen kommune, på grunn av sin øystatus. Det kan godt tenkes at det er det mest hensiktsmessige, for en kommune som er totalt avhengig av tjenester, tilbud og arbeidsplasser på øya. Men det blir underlig å argumentere for først å stå alene, og så i neste omgang for at en må være robust nok. Og det er en misforståelse å tro at reformen er en sykdom som går over, og at alt blir som før igjen. Er det noen grunn til å tro at utviklinga og befolkningsnedgangen snur hvis en fortsetter som før? Spørsmålet er hvordan en best sikrer bærekraftige utkantsamfunn, ved å stå alene, eller samarbeide tettere med naboene og være villig til å endre seg. Da spiller det egentlig liten rolle hvor kommunegrensene går, eller hvor kommunesenteret ligger.


Mer å lese på Namdalsavisa: