Digre Petter Edderkopp

Flere nyheter

Nummer ni på Beitostølen

– Et skikkelig kick!

Formo og Kværnø seiret i Tommy Gåsbakks minneturnering

De «gamle» fortsatt eldst

Adrian (18) ga alt for Namsos i lag-NM i judo

– Aldri kjent verre smerte

Det er nest siste dag på bryllupsreisa, og vi har tatt inn på et ekstra fint hotell. Nå skal vi virkelig kose oss og slappe av. Kona bøyer seg ned for å plukke opp en sokk i det hun utbryter: «Det dær e ikkje ein sokk, det e ein tarantell!»

Vi har reist i nesten tre uker, og beveget oss fra isbreer i sør til avslutningen i det mer jungelaktige Nord-Argentina. I dag har vi vært ute og vandret rundt verdens største fossefall – selveste Iguazu. Slitne kommer vi tilbake til det fine rommet vårt, og er klare for å benytte oss av hotellets spa. Så finner kona sokken. Som ikke er en sokk.

Selv har jeg et ganske avslappet forhold til alle typer innsekter. Så min umiddelbare reaksjon er at dette jo er ganske komisk. Kona er ikke enig i det. Men med tanke på hvor redd hun er edderkopper, må jeg si jeg blir imponert over hvor sindig stemmeleie hun har mens hun sakte rygger tilbake til senga. Tarantellen er enda mer sindig – den sitter helt urørlig mellom oss og inngangsdøra. Det er et problem. Særlig siden jeg mangler noe langt å drepe den med, og nødig vil måtte tråkke på den (Sist jeg så en tarantell var i Amazonas for noen år siden, da guiden ba meg følge etter han i en stor ring rundt tarantellen fordi den var giftig – og dersom den ble skremt, ville den skyte ut en sky av farlige nåler fra bakkroppen).

Mens kona ringer resepsjonen og ber dem sende forsterkninger, forsøker jeg å finne en kjepp. Det nærmeste jeg finner er en fjernkontroll. Jaja, bedre enn ingenting. Så jeg står der med fjern- kontrollen min og har en stirrekonkurranse med det knyttnevestore insektet. Fem minutter. Ti minutter. «Skal vi ringe dem på nytt og forklare at det ikke er snakk om en liten edderkopp, men en faktisk tarantell?». Kona ringer på nytt fra fortet hun har etablert i senga. Fem minutter senere banker det på døra.

For å låse opp må jeg gå forbi det hårete beistet. Jeg håper den ikke angriper meg eller skyter ut disse nålene – de kan angivelig trenge inn i øyeeplene. «Hello», sier jeg. «It’s just behind the door». Jeg sniker meg rolig langs veggen og låser opp. Vaskemannen gjør store øyne når han ser bak døra, og går sporenstreks løs på den med moppen. Det kommer en knaselyd, og kona sitter fokusert på senga og holder seg til hodet. Jeg dokumenterer denne uventede opplevelsen med bilde og video. Jeg spør han om det er vanlig at det dukker opp taranteller på soverommet, og han rister forskremt på hodet og sier «Noooo».

Kona avreagerer ved å ta turen til spa-avdelingen mens jeg poster bildet av tarantellen på Facebook. En av de første kommentarene kommer fra Markus, konas kollega som tilfeldigvis har skikkelig peiling på taranteller: «Jeg har én god, og én dårlig nyhet», skriver han. «Den gode er at det der mest sannsynlig en chilensk rose-tarantell, og disse er ikke giftige. Den dårlige nyheten er at det du ser på bildet ikke er tarantellen. Det er bare skinnet den har kasta fordi den har vokst ut av det gamle. Så det finnes en litt større utgave like i nærheten.»

Jeg spør hvor de liker å gjemme seg, og får vite at de lever i små huler. Sko skal være et smart sted å lete. Jeg ser ut over de rotete koffertene våre, som har stått åpne hele dagen. De er definitivt også et smart sted å lete. Faktisk: Dersom jeg var en tarantell ville ikke koffertene bare være innbydene, men framstå som den reneste tarantell-fornøyelsespark.

En time tar det å gjennomsøke all bagasjen grundig. Ingen diger Petter Edderkopp er å finne. I mellomtida har kona skaffet oss et nytt rom, og for visshetens skyld undersøker jeg resten av vårt gamle rom for å se om jeg kan finne den i en skuff eller hengende i gardina. Ingen tarantell hopper fram. Men jeg finner ei takplate som ligger skeivt rett over inngangsdøra. Den ligger sånn at det blir ei åpning som er stor nok til at en tarantell lett kan klatre gjennom. Åpninga går rett opp i lufteanlegget. Og der bor den vel enda.

Da vi etter hvert landet i Norge, satte vi ekstra pris på det kjølige norske klimaet. Det sikrer tross alt at edderkoppene holder seg i en mer håndterlig størrelse.

Mer å lese på Namdalsavisa: