Våkenetter

Illustrasjonsfoto
            (Foto: MARTHE AMANDA VANNEBO)

IllustrasjonsfotoFoto: MARTHE AMANDA VANNEBO

Mats Ivar Sandmo


Vi satt på kontoret
og gjespet i kor,
med mangel på søvn
som var like stor.

Kollegaen min er småbarnsfar,
og døgnrytmen hans kan bli ganske rar.
Selv har jeg en sønn i et russekull,
som kjører om natta og lager tull.

Jeg ligger og vrir meg,
og venter på en buss.
Hvordan går det med deg?
Det er hardt å være russ…

Klokka snegler seg sakte mot dag,
men søvnen vil ikke spille på lag.
Tankene svirrer – hvor er dere nå?
Kroppen den dirrer – jeg må opp å gå.

Jeg lytter intens – hører jeg bråk?
En russebuss lager jo innmari ståk.
Men nei, det var nok bare en bil.
Avisbudet kjører rundt med et smil.

Selv er jeg sur, sliten og trøtt,
jeg sitter og venter med øyne på gløtt.
Når klokka er seks og sola står opp,
går det i døra – en kjent russekropp!

Pulsen den senker seg, hodet får fred.
Nå kan jeg endelig legge meg ned.
Gutten kom heim og formen var fin,
det samme kan ikke sies om min.

Jeg vet hva som venter,
det gjør meg helt matt:
I kveld er det dåp –
og ei ny våkenatt…

Chikkelakke, chikkelakke,
show, show, show.
Liker ikke, liker ikke,
no, no, no.

Chikkelakke, bommelakke,
jazz-bom-bø.
Russetida gjør meg faktisk
ganske sprø…

Mer å lese på Namdalsavisa: