Sentral-Europas kronjuvel

Hallstatt fortjener ryktet som en av kontinentets vakreste landsbyer. Den er eldgammel, atmosfærisk og akkurat for vakker for sitt eget beste.

IMPONERER KINESERNE: Hallstatt har lenge vært et populært turistmål, men det er særlig kineserne som har fått øynene opp for den lille, østerriske landsbyen. Såpass at en kopi i full størrelse ble bygget i Hoizhou-provinsen, til alles overraskelse.

arkiv

En perfekt dag i Østerrikes alper, morgenen etter tungt regn. Fargerike silkeskjerf på himmelen, lukta av våt jord, lett tåke for stemningas skyld. Passasjerferga Stefanie driver sakte over Hallstättersee-sjøen, mens broer og piper og kirkespir gradvis tar form på horisonten foran oss. Atmosfæren i båten er oppspilt nå. Ansikter presses mot vindusglasset, småbarn løftes opp, selfiestenger strekkes mot himmelen som lynavledere.

Kapteinen vår er synlig irritert. Ombordstigninga fra Attnang-Pucheim var langt fra knirkefri: en hel del knuffing, språkbarrierer og tungvint organisering av dagens første turistlast. Kanskje ikke så rart – det er åpenbart at overfarten til Hallstatt, og båten som tjener den, var ment for annen tid, en annen industri. Før verden sto på døra.

– Get down! roper han og mumler oppgitt under børstebarten. Ei gruppe kinesiske tenåringer klatrer ned fra livbåt-kapselen og setter seg fnisende til rette. Jeg skal til å spørre om ting har endret seg for Hallstatt de siste årene, men ut ifra kapteinens ansiktsuttrykk er toleransenivået for dumme spørsmål tynnslitt nok som det er.

– Er det alltid sånn? spør jeg.

– Ikke alltid. Men ofte nok, svarer han.

LOKAL BUSINESS: Turister betyr suvenirer. I Hallstatt finner du plenty av dem.

 

Kopiert av kineserne

Hallstatts skjønnhet er i dag verdenskjent, men det var ikke alltid slik. Lenge opplevde landsbyen en moderat strøm av reisende – kun besøkt av dem med guidebok, god tid og solide vandresko. Men med enkel tilgang fra Salzburg og enorm oppmerksomhet på internett, er alt blitt snudd på hodet. I disse dager skrives det sjelden en Buzzfeed-liste over kontinentets «vakreste» landsbyer uten at Hallstatt står på pallen – og med god grunn.

Den lille landsbyen langs innsjøen med samme navn fanger alt du assosierer med sjarmerende, gammel- europeisk idyll. Eføydekkede hus, gotiske kapeller, en flere tusen år gammel kulturarv og et landskap dratt rett ut av «Sound of Music». Så slående er byens postkort-perfekte miljø, at borgermester Alexander Scheutz en dag våknet til beskjeden om at kineserne skulle bygge en kopi.

– Jeg ble lamslått da jeg så planene, uttalte han til nyhetsbyrået AP.

Det er i dag fem år siden nyheten kom fra Hoizhou, Kina, men tanken på at det nå finnes en annen versjon av hjembyen der ute, er fortsatt et lunkent tema blant Hallstatts 700 borgere. Noen trekker på skuldrene, andre ler, andre gnisser med tennene. Erika Schreiber er en av de sistnevnte.

– Hallstatt er en by med flere tusen års historie og kultur. Det er helt absurd for meg at man bare kan bygge en kopi, sier hun.

Den kjølige holdninga til byens popularitet reflekteres ofte på inngangsdører og hageporter, der reisende oppfordres innstendig om å respektere privatlivets fred.

– Mange opplever at folk går rett inn på eiendommen deres. Turismen bringer med seg store muligheter for byens befolkning, men litt mer folkeskikk hadde hjulpet stort, sier Erika.

LYNRASK MORO: De mange skliene som før ble brukt til å transportere salt, er høydepunktene på omvisning i gruvene. Om farten blir litt i overkant, derimot, kan man alltids ta trappene.

 

En salt historie

Vi kommer alle for Hallstatts unike og tidløse skjønnhet – som aldri hadde tatt form uten områdets store skatt, saltet. Saltutvinning fra gruvene over byen var, er og vil lenge forbli Hallstatts største inntektskilde – og gruvene er den mest besøkte attraksjonen. Inn vandrer vi, en av gangen, gjennom det fuktige, kjølige fjellet.

Trygt, så klart, men at gruva er verdens eldste av sitt slag, gjør ikke tanken mindre prekær for dem med klaustrofobi.

– Noen får panikk. Men blir det skummelt, går det raskt å komme seg tilbake til overflata. Bare tenk deg hvordan det var når alt du hadde var fakler og stearinlys, sier guiden Vilhelm.

Generasjoner av hallstattere – både menn, kvinner og barn – brukte arbeidslivet sitt dypt nede i den dunkle, saltholdige bakken. Som et resultat har området blitt et arkeologisk skattkammer, der et enormt nettverk av passasjer og gravplasser gir et detaljert innblikk i europeisk dagligliv for mange tusen år siden.

– Du kan enten ta trappa eller skli. Men jeg anbefaler definitivt det førstnevnte, sier Vilhelm.

Gruvenes mest populære etapper går i opptil flere titall kilometer i timen, når både barn og voksne rutsjer ned skliene som en gang ble brukt til salt-transport.

– Foreldrene er ofte skeptiske i starten. Men det tar sjelden mer enn noen sekunder før de finner tilbake til barndommens gleder, legger han til.

JORDENS SALT: Saltgruvene var lenge kilden til Hallstatts rikdom. Her finner du den eldste av sitt slag i verden, som i dag tjener som byens mest populære attraksjon.

 

Til for å deles

Etter Hallstatts gruver er det en lettelse å igjen kjenne sol mot ansiktet. Jeg hopper på taubanen som forbinder landsbyen med fjellene, og beundrer panoramautsikt over innsjøen på veg ned. Livet i hovedgata er i full sving nå. Yrende butikker, gallerier, musikanter fra Salzburg, overstressa servitører på hver kafe. Jeg melder meg heller ut, kjøper brød og ost fra supermarkedet, sitter på brygga og dingler med føttene mens velfødde svaner folder hodet mot kroppen. Ren, komplett idyll. Akkurat som i brosjyrene.

På ferga tilbake til togstasjonen kommer jeg i prat med canadiske Mark Sorokin, som har reist fra Toronto for å oppleve det han kaller «den mest europeiske byen i Europa».

– Det var fantastisk. Nok med en dag, men det er en dag jeg aldri vil glemme, sier han.

TRADISJONSRIKT: Hallstatt er selve essensen av gammeleuropeisk idyll. Ikke rart at den kåres som kontinentets vakreste landsby igjen og igjen.