God nok er godt nok!

NA-spaltist Stine Elnan Jacobsen,
på en fredag...


«Stress riktig før eksamen»! «Dette bør du spise før eksamen»! «Slik overlever du eksamensstresset»! «Topphemmelige eksamenstips».

Det er denne tida på året. Tida da internett bobler over av eksamenstips og triks i skjønn forening med Pavlova-oppskrifter, ferietilbud og håpefulle værmeldinger. En diffus og udefinerbar periode i året som veksler mellom å være den desidert mest velkomne eller mest stressende og uutholdelige, alt etter hvor vi befinner oss på den turbulente stien de kaller livet. Den kjennetegnes av flere ting. Ikke nok med at blader og buskas blir grønnere og skjønnere, gradestokken rausere og menneskene stadig mer ivrig etter å blotte sine vinterbleke lemmer. I tillegg bykser nivåene av lyd, liv og røre opp på skalaen, være seg fra festglad russ eller viltre måker, den ene gruppa mer våryr enn den andre. Kalenderen er full av røde, smilende dager med flaggheising, latter og sang over en lav sommersko. Mens enkelte er i full gang med planleggingen av årets ferietur, er ståa noe annerledes for andre.

Rundt om på gloheite lesesaler, klasserom og mørke skolebygninger sitter de. Studentene. Elevene. Norges framtidshåp og arbeidskraft. Den neste generasjon. Svarte under øynene, svette i håndflatene og kognitivt noe redusert. Lidende av en eller annen sykdom ingen har satt ord på. Det er semesteret og årets siste innspurt, med påfølgende innleveringer, arbeidskrav og eksamener av typen hjemme eller skole, muntlig eller skriftlig. Presset og stresset er til å ta og føle på. De aller fleste har vært der, og vet hva det er snakk om. Eksamensstresset. Prestasjonsjaget. Hårfin balanse mellom å yte sitt ytterste og samtidige stå oppreist på to bein. Jobbe til sene kvelder, drikke harsk kaffe og samtidig være kapabel til å sprette opp fra bingen frisk, opplagt og klar til dyst neste dag. Det er bare så vidt demningen ikke brister.

Ærlig talt har jeg de siste syv-åtte-ni-TI årene (inkludert i år) tilbragt skjønne mai og juni måned foran tykke bøker, oppgaver og eksamener. Klødd meg i hodet, kjent på stresset, tenkt at jeg gir opp, at hele skolesystemet kan dra åt skogen. Tatt meg en lur når presset har blitt for stort. Tenkt at det skal bli godt å bli ferdig. Såvidt registrert at bjørka utafor skolebygningen har gått fra brun til grønn, og at en stadig større forekomst av kvitredilla kan observeres. Alltid kommet meg sånn midt på treet greit ut av det. Tenkt at det er godt nok. Glemmer til neste gang.

Mai og juni er månedene ingen medstudenter registrerer om du vanker rundt med pennemerker eller markeringstusj-flekker i ansiktet, hvorvidt du har gått med de samme klærne i ukesvis samt hva du faktisk har å bidra med av logisk og sammenhengende småprat i pausene. Det er zombie-tilstander i korridorene og konstant magesjau-kø ved do.

Det er ingen nyhet at dagens unge stiller for høye krav til seg selv. Generasjon Prestasjon streber etter å få toppkarakterene i samtlige fag, ha tid til å grille og spille kubb i parkene på ettermiddagstid, presse inn ei treningsøkt innimellom for å opprettholde jakten på sommerkroppen 2016, jobbe litt på si og i tillegg ha ork til både fysisk og mentalt å henge sammen når kvelden nærmer seg. Og som om det ikke er nok, er dette også tida for konfirmasjoner, innlevering av selvangivelsen, flyttesjau, to stipendfrie måneder og nasjonaldag med påfølgende bunadsstyr og illsinte skarptrommer. Umenneskelige krav til menneskelige arme sjeler.

Naturligvis har de fleste av oss et ønske om å yte vårt beste når det er snakk om å bli vurdert og få karakterer vi skal ta med oss videre i livet. Likevel kan det være lurt å spørre seg selv til hvilken pris. Skal man la prestasjonsjaget gå utover både fysisk og psykisk helse? Å kjøre seg selv så hardt at man blir nødt til i desperasjonens navn å søke opp overlevelsesguider på internett? Hva med å finne en gylden middelvei, og klargjøre hvordan det du gjør er bra nok for deg. Ja vel, så ble det vel mye engangsgrill og badminton i parken og en C på eksamen – men du hadde det bra, og har fremdeles noe livsgnist og overskudd igjen. Og mest sannsynlig kommer du dit du har tenkt deg uansett. Skolemessige prestasjoner betyr kanskje mye, men langt ifra alt. En konkurrerer ikke med andre enn seg selv her i livet, og er sin egen venn eller fiende – alt etter som.

I stedet for å bruke tid på å lese «Topphemmelige eksamenstips!» på nettet, burde vi heller høre litt mer på Per Fugelli. «Gi litt mer faen, – få et bedre liv!»

Etter ti år med eksamenstid begynner jeg å innse det. God nok er godt nok!

Mer å lese på Namdalsavisa: