Trenger jeg å føle skam?

Ingvild Kirkedam ¬ Ukeslutt


Det er den følelsen. Følelsen av å ikke ha kontroll over egen kropp. At du er en annens eiendom.

Slik føles det for meg ganske ofte. Mer enn hva akseptabelt er. For det skjer.

Jeg er på fest. Det er mørkt. Musikken dunker. Er i godt humør. Prater med venner i baren. Koser meg. Men det vil ikke forbli slik. For det snur. For det kommer noen. Snikende inn. Ofte bakfra. I mitt tilfelle alltid en eller annen gutt. Plasserer med et fast grep hver hånd på rumpa. Og begynner å ta. Å klå. Å tafse. Å stryke sensuelt rundt. På meg. På min kropp.

For du tar deg til rette. Det er som du glemmer at det er et menneske du tar på. At jeg blir mer en eiendel. Et objekt du (som subjekt) kan ta deg friheten til å ta på. For hvert sett av dine fingre, føler jeg at råderetten over min kropp svekkes. For det er slik det føles for meg. Jeg ville ikke ha gjort det samme mot deg.

Jeg liker å bestemme over hvem som skal ta på min kropp selv. For det er min kropp. Og derfor løfter jeg hendene dine vekk. Og du reagerer kanskje med en sur mine. Som om det jeg gjør, ikke er greit. Som om jeg egentlig er din. Jeg er faktisk ikke din. Du trenger ikke se surt på meg.

Du kan bare gå.

Har du ikke baller nok til å se meg i ansiktet? Til å snakke med meg som du snakker med andre? Og har du ikke det, da er du heller ikke verdt å bli kjent med. Ikke når du ser på meg som et objekt. Som du kan bestemme over. Jeg er vel ett menneske, like så vel som deg?

Vil du ha en fremmed gutts hender ta rundt på kroppen – for all del kjør på.

Men det gjelder ikke alle. Ikke bli sur når jeg fjerner hendene dine. Du må huske at det også finnes de som ikke vil, men som ikke tør fjerne fingrene dine.

"Har du ikke baller nok til å se meg i ansiktet? Til å snakke med meg som du snakket til de andre?


Du tenker kanskje at dette bare skjer i de store byene. På de trange nattklubbene. Der jentene danser i midten – og gutta sirkulerer som løver rundt byttet sitt. For der har jeg opplevd slik oppførsel flere ganger.

Likevel ikke bare der. Det skjer ikke bare på de trange nattklubbene i storbyene. Det skjer overalt.

Sist jeg opplevde klåing var på en offentlig fest i jula. Heime i Grong. Et sted med 2.500 innbyggere. Der skal du lete lenge etter de trange dansegulvene a la nattklubber i storbyen.

Det var mer plass. Likevel skjer det. To ganger den kvelden.

For det skjer på bygda også. Ikke bare i storbyene. Det skjer på den lokale festen her i Namdalen.

Og du tenker kanskje; «du ba om det, for du hadde et skikkelig kort skjørt». For det spørres alltid om hvordan ei jente var kledd, ikke hvorfor noen klådde. Selv om det du har på, egentlig er ganske irrelevant.

Jeg liker ikke å dra ned trange, tettsittende kjoler en hel kveld. Slike kjoler får jeg ikke puste i. Derfor liker jeg kjoler som svinger utover. De er ikke spesielt korte heller.

Derfor trenger vi ikke å snakke om hva jenter har på seg. Klåing skjer selv om kjolene ikke er så korte at de slutter på magen.

Det er ikke hva jeg har på meg som er det vesentlige. Det er at jeg er ei jente.

Det er viktig å presisere at dette ikke bare skjer med jenter. Det skjer også mot gutter. Det er noe det kanskje er tabubelagt å snakke om.

Enn så lenge.

Les også:

Det Skam ikke fortalte deg om videregående

NA-spaltist Guri Idsø Viken tar for seg sidene av den videregående skolen NRK-suksessen Skam ikke forteller deg.

Mer å lese på Namdalsavisa: