Det umulige ble mulig

KULTURSKATT: Historien om Åge i Royal Albert Hall har en iboende kraft i seg som rekker langt lenger enn Namsos, Kirkenes, Hammerfest, Vinstra og Kvål, skriver sjefredaktør Kim Riseth i NA.

KULTURSKATT: Historien om Åge i Royal Albert Hall har en iboende kraft i seg som rekker langt lenger enn Namsos, Kirkenes, Hammerfest, Vinstra og Kvål, skriver sjefredaktør Kim Riseth i NA.

Flere nyheter

Bilkjøring har rasert fire kilometer av skiløypa på Spillum

Løypesjefen: – Jeg blir bare lei meg!

I 1957 startet Bjørn Lie Namsos Vektløfterklubb. 60 år senere er han fortsatt pådriver i miljøet.

Snart 82 år, men fortsatt sterk som en Bjørn ...

Kommuner føler seg forbigått i politireformen

– Dette svekker tilliten

Så sto han der – på scenen i Royal Albert Hall. Det tok altså over 40 år. Heldigvis.

For når Åge og Sambandet gikk på scenen handlet det egentlig ikke om musikken og konsertopplevelsen. Det er symbolikken som ligger i de runde veggene, og historien om hvordan det utenkelige ble mulig som gjør at 3.000 elleville trønderfans samlet seg i verdens mest kjente konsertarena.

Hva hadde skjedd hvis Åge eller Prudence ikke hadde gitt opp drømmen om Royal Albert Hall for over 40 år siden. Hadde de kunnet slått igjennom, blitt verdensberømte og konkurrert med Rolling Stones og Slade?

Muligens. Tilfeldigheter, håpløs økonomi og og den tross alt brattere bakken for et norsk band gjorde at det ikke ble slik. Men hadde de gjort det, ville norsk musikkhistorie sett helt annerledes ut. Det hadde iallfall ikke blitt en Åge slik vi kjenner ham i dag. Den som mer enn noen andre har beskrevet samfunnsreisen det lille landet har gjennomgått de siste 40 årene. Vi ville hadde aldri fått høre om S-posen med sko, bilde tå'n Iversen eller sett Rio de Janeiro stige opp fra fergekøa. Gjennom de akkurat rette ordene, på norsk og trøndersk, har han fanget tidsånden som vi som folk trengte, både til oppmuntring, glede og som et korrektiv.

Derfor er konserten i Royal Albert Hall et fantastisk klapp på skuldra og hyllest til en utrolig karriere, men like mye en påminnelse om at Åges egentlige scene er samfunnshuset på Kvål, idrettshallen i Kirkenes eller folkeparken i Verdal. Det sier alt om Åge og hele hans vesen at det er disse stedene han oppsøker etter festen i London. Og han kommer til å gi akkurat like mye fra de scenene som fra Royal Albert Hall fredag kveld.

Historien om den lange vegen til Royal Albert Hall ble skapt på landevegen i Norge, og i det paradokset at fra de bittesmå stedene langs denne vegen, kommer den kreative kraften, fandenivoldskheten og stå-på-viljen som gjør at det umulige ble mulig.

For det var ikke bare Åge, tatersønnen og skihopperen fra Gullvikmoen, som sto på scenen i går. Med seg hadde han folk med en like usannsynlig reise bak seg. Tannlegen fra Namsos som er en av Norges mest brukte musikere. Gitaristen fra Bangsund, som jeg så første gangen i et ganske nybygd kulturhus i Namsos, der han som 10-åring spilte Jimi Hendrix-låter med tennene.

Og i kulissene sto de som har vært med på alle opp og nedturene, manageren fra Abelvær, pr-dama fra Leka, og en fotograf fra Skage, som til vanlig tar bilder av stjerner som faktisk sto på samme scene for 40 år siden.

Og i salen den som har fått i stand hele greia, musikeren fra et annet mye utskjelt, uthengt og hånet Namsos-band, som tross alt har spilt for og gledet flere enn noen andre de siste 25 årene.

Det var like usannsynlig for 40 år siden at de akkurat denne uka skulle dra på turne fra Namsos i privatfly, som at Terje Tysland skulle holde 17. mai-tale i Namsos, eller at Garth Hudson fra the Band skulle sitte å drikke helmelk på Tino's etter å spilt Prudence-låter i NTE Arena.

Det at alt dette faktisk har skjedd, viser kraften i den historien «Langt igjen til Royal Albert Hall» handler om, og hvilken fantastisk kulturskatt vi faktisk sitter på. Den historien må vi fortelle om igjen og om igjen, fordi det er en historie som rører ved kjernen i oss som mennesker, drømmene våre, og som de kjenner igjen i andre småbyer over hele verden, enten det er i Liverpool, Nashville, Woodstock, Vinstra eller Kvål.

La ikke det som skjedde i Royal Albert Hall bli slutten på den historien, men bare fortsettelsen på begynnelsen.

Mer å lese på Namdalsavisa: