Det uintelligente dataspillet


Jeg er på vei tilbake til livet etter tre dager med «Minecraft»-spilling, og angrer allerede på at jeg skulle være så forbanna fornuftig.

Helt ærlig: Jeg er generelt et veldig fornuftig menneske. Jeg leverer arbeidet mitt innen deadline, betaler husleia til riktig tid, leser vaskelapper slavisk og har innboforsikring. Jeg feirer alltid med måte, drikker kaffe hver morgen og har fast jobb. Men i tillegg har jeg evnen til å bli totalt fengslet av dataspill. De bergtar meg på en måte som verken film eller litteratur klarer.

Jeg har spilt masse forskjellige dataspill gjennom livet. «Kermit the Frog» lærte meg å lese og skrive, «Josefine og Vennene» å telle. «Sjetteklasse» lærte meg om historie og molekyler, og «Civilization» la grunnlag for strategisk tenkning. Som liten var det helt greit å spille dataspill. Da var det en leke på lik linje med andre leker, men i dag er det ikke like greit å spille. Jeg får dårlig samvittighet når jeg spiller i stedet for å lese en bok, eller når jeg heller vil undersøke ulike taktikker for «World of Warcraft» fremfor å se noe smart på tv. Dataspill er liksom ikke smart eller intelligent, så jeg pleier ikke å snakke så høyt om hvor mye jeg elsker å spille.

Nå for tida går det altså i «Minecraft», som enklest kan forklares som en uendelig verden fylt med digitale Lego-klosser hvor du kan bygge og manipulere landskapet akkurat som du vil. Vil du bygge en replika av Nidarosdomen? Gjør det! Hogge trær og leve i skogen? Lett! Temme en hest og legge ut på oppdagelsesferd? Du skjønner hvor det går. «Minecraft» er et av de frieste spillene jeg har vært borti, og det fikk meg til å forstå hva det er med disse spillene. For i motsetning til litteratur, film eller tv, kan du i spill selv ta en aktiv rolle. Du må bestemme hva som skal skje, hva du vil bygge eller hvem du skal gå til krig mot. I en bok eller på film har noen allerede bestemt alt, og som lesere eller seere kan vi bare observere og akseptere. I spill snus reglene og spilleren blir den aktive parten som skaper fortellingen.

Når jeg spiller «The Sims», «Minecraft» eller «World og Warcraft» skaper jeg hele tiden fortellinger, bygger og utvikler meg. Jeg får trent kreativiteten min og samtidig får jeg oppleve visuelt vakre verdener og høre nydelig musikk.

Dataspill er så undervurdert, og sett ned på som en tidstyv eller noe ufornuftig. Jeg tror årsaken ligger i at vi egentlig ikke forstår det, og ser på all skjermaktivitet som noe farlig. Joda, det er sikkert ikke sunt å sitte på en skjerm 20 timer i døgnet – men å spille litt nå og da kommer antakelig ikke til å skade noen. Spilling er langt mer aktiviserende enn en film, og mye mer sosialt. For i spill kan en hel vennegjeng logge på, spille og prate sammen – uansett hvor i verden de er. Vi kan skape, lære og oppleve. Hvorfor kan vi ikke begynne å se på dataspill som noe like flott som en god film? Som noe like fornuftig som å lese en historie?

Jeg tror vi dessverre har lang vei igjen før dataspill løftes helt ut av skyggen, og blir ufarliggjort. Men med den økende bruken av spill på smarttelefoner, dataspillende unge som går over i voksenlivet og foreldre som begynner å invitere seg inn i den virtuelle verden, er vi i det minste på riktig vei.

I mellomtiden anbefaler jeg alle å sette av en dag til å prøve et dataspill i sommer. Bruk en dag til å bygge noe i «Minecraft», eller se en familie vokse frem i «The Sims». Ta over verden i «Civilization» eller legg ut på tidenes eventyr i «World of Warcraft». Legg hagearbeidet til side og kjenn på gleden over å forme en digital fortelling – og selv være i førersetet av underholdningen din.

Mer å lese på Namdalsavisa: