Når alt må være supert

...eller monster.

Jeg har i det siste sett litt på hvilke ord som blir brukt på nettet for å beskrive diverse fenomener. I kampen om oppmerksomheten må nettstedene ty til stadig sterkere uttrykk for å bli lagt merke til. Ord som «super», «monster» og liknende florerer.

Ta nå for eksempel. ordet talent. Før var du et talent, eller kanskje et stortalent eller til og med et kjempetalent. Nå holder det ikke. Man bryr seg knapt om supertalenter, nå venter vi bare på monstertalenter. Særlig i disse EM-tider finnes en del slike. Nesten alle bloggere er superbloggere , vanlig blogger duger svært lite.

En dag leste jeg om en norsk super-produsent. Denne personen hadde produsert en låt med en visstnok kjent artist borte i USA, dermed var statusen sikret. Jeg har ikke hørt om ham siden.

I tillegg har vi fått en overflod av legender, særlig innen popmusikken. Det ser ut til at legende-statusen er sikret om du har overlevd skandaler og rusmisbruk og lever til du er 60. Og det er kanskje en prestasjon? Her om dagen leste jeg om «Premier League-ikonet» Jermaine Pennant. Her er jeg mer på hjemmebane i og med at det dreier seg om fotball, og kan derfor med noe krav på kunnskap si at dersom Pennant er et ikon, da finnes det noen hundre andre som burde vært tidligere i køen.

Dermed antyder jeg at det har gått inflasjon i disse betegnelsene, og at de har mistet mye av sin effekt. Jeg venter spent på hvilke ord disse overbegeistrede nett-journalistene vil komme opp med da.

Jeg har også fundert hva jeg skal kalle meg selv. Skribent synes jeg er et stort ord i seg selv, uten bruk av super eller monster. Derfor lanserer jeg uttrykket «nanoskribent». Nano betyr milliarddel av et eller annet, dessuten kommer det av et gresk ord som betyr DVERG. Da blir det mer passende, og jeg kan rolig ta ferie.

Bayer

Mer å lese på Namdalsavisa: