Hvorfor jeg elsker å fly

Flere nyheter

Formo og Kværnø seiret i Tommy Gåsbakks minneturnering

De «gamle» fortsatt eldst

Adrian (18) ga alt for Namsos i lag-NM i judo

– Aldri kjent verre smerte

Adrian (18) ga alt for Namsos i lag-NM i judo

– Aldri kjent verre smerte

En hyllest til vindussetet.

Et fly er frakobla, fysisk isolert og alene i et gitt antall mil og minutter. Det er ensomhet du ikke finner i verden for øvrig lenger, og derfor føles det å fly stadig mer gammeldags, selv om du er omgitt av høyteknologi.

Ordene er ikke mine, men gjengitt fra styrmann i British Airways, Mark Vanhoenacker. I boka «Skyfaring. A journey with a pilot» vil han minne deg på hvor ekstraordinært det fortsatt er å fly fra en by til en annen og se verden ovenfra.

Med romantiserende reiseskildringer som hører store sjøreiser til, forteller han om å følge kontrolltårn på bakken slik seilere følger fyrtårn, om navigasjonspunkt oppkalt etter Mark Twain og Annie Lennox og om hvordan piloter ser at det er jorda under dem som er overskya, ikke himmelen over dem.

Jeg flyr ikke flyet mitt selv, men kjenner meg igjen i Vanhoenackers skildringer. Oppvokst i Nord-Trøndelag med ei bestemor på Jæren og generelt reiseglade foreldre, har jeg reist mye med fly. Jeg har alltid elsket å reise, ikke bare for målet i seg selv, men også for selve reiseopplevelsen. Noen av mine kjæreste barndomsminner handler om å våkne opp på nattoget og se Oslo nærme seg utenfor vinduet. Eller å følge solnedgangen over landskap som ser ut som slike bomullsmatter man kjøper på Rema, før jeg sovner på skuldra til mamma. Eller å sovne i en baksetet på en bil på motorveien mens sommerregnet treffer bakruta og en og annen lyktestolpe gir små glimt av lys.

Jeg er blant dem som vil ha vindus- setet når jeg flyr. Jeg blir aldri lei av å se på skyer og skiftende landskap. Jeg forstår ikke disse menneskene som setter seg nærmest midtgangen og ikke kan vente med å komme seg av flyet og inn i taxfree-en.

Har de noen gang sett sola dukke opp i det flykroppen bryter gjennom skylaget eller spisse fjelltopper som er så høye at skyene kaster skygger på dem? Har de fulgt flyplassarbeiderne som dytter et helt fly bakover med en liten bil og så står der på bakken og signaliserer til piloten mange meter opp i lufta? Og har de noen gang landet i en flyplassnær by som Lisboa og opplevd hvordan havna må ha vært for alle sjøfolk som nærmet seg den etter lang tid på havet?

Å reise alene er noe av det beste jeg vet, og jeg blir glad når jeg kan reise med jobben. Jeg logger ikke på flyselskapenes ubrukelige internett, og jeg sjekker aldri nettaviser den lille halvtimen jeg kan. I stedet nyter jeg muligheten til å være alene med tankene mine, musikken min eller bøkene mine. Kanskje skriver jeg også. Noe av det beste jeg har skrevet, har jeg skrevet på reise. Det er ikke bare fordi jeg blir inspirert, men også fordi jeg ikke blir forstyrra. Jeg har tid til å tenke i en verden som stjeler mer og mer av stillheten, den produktive dautida og konsentrasjonen vår.

Aller best liker jeg små Widerøe-fly langs Norges distrikts-ruter. De gir deg opplevelsen av å være i lufta på en helt annen måte enn i en tung Boeing 737. I en Dash 8 følger også du flyets bevegelser, og du merker hvordan flykapteinen må samarbeide med været og elementene. Også får du et nytt bilde av Norge, der du flyr nærmere bakken enn i noe annet fly. Forleden fløy jeg fra Brønnøysund til Trondheim og fikk øye på gården jeg vokste opp på i Vassbotna. Gleden over å gjenkjenne det jeg ellers har hatt i nært perspektiv, var så stor at halve flyet fikk en omvisning fra lufta. Det samme var gleden over å se Namdalen som helhet, hvordan Namsen har skapt landskapet og hvordan folk har bosatt seg og skapt nærmiljøer langs elva.

Jeg tror ikke jeg klarer å slutte å fly. Jeg vet godt at det fins mer miljøvennlige måter å reise på. Jeg vet at det noen ganger er raskere og mer behagelig med tog. Og jeg vet at flyselskapene ikke alltid er så etiske arbeidsgivere i en tøff bransje. Men jeg vet også at ingenting er mer magisk enn å være i lufta. Og må jeg en gang slutte med det, vil jeg i hvert fall aldri slutte å reise.

Når jeg forsøker å skrive en skjønnlitterær passasje om reiser, forsøker forlaget alltid å ta det vekk. «Man kutter transportetappene i litteraturen», sier de. De har nok et poeng, men jeg tenker at de ikke kan ha lest min britiske pilot. Og kanskje har også de oversett noe grunnleggende: Noen ganger er reisen viktigere enn selve målet. Vi trenger ikke færre, men flere transportetapper i livet vårt. Eller som Mark ville sagt:

«It’s just that simple when you lift the window blind: we’re crossing the only skies, the only planet, that we’ll ever know. I hope I’ll never get used to it».

Jeg ønsker alle som skal på reise i sommer, en god tur. Med eller uten forsinkelser, flyskatt og annen turbulens. Men forhåpentligvis med et velplassert vindussete, noen tanker og en ensomhet man ikke finner i verden for øvrig.

Mer å lese på Namdalsavisa: