Den virkelig lange kampen begynner nå

Tegning: KNUT HØIHJELLE

Tegning: KNUT HØIHJELLE

Flere nyheter

Skulle møtes i Namdal tingrett i starten av november

Har inngått hemmelig forlik

Rørvik sanitetsforening serverte frokost for tredje år på rad

Disket opp gratis frokost til 165 elever


Fem år er gått. Det blir ikke noe lettere.

For det er nå det virkelig begynner å bli vanskelig. Hvordan skal vi forholde oss til det forferdelige som skjedde, når sorgen og sjokket har lagt seg, og minnene brytes mot hverdagene, og blandes med stadig nye terroranslag?

Den fredagen for fem år siden var absurd og uvirkelig på alle mulige måter. Fortsatt husker alle grusomme detaljer, ting som har brent seg fast. Mange ble direkte berørt, fordi 22. juli ikke handlet om stedet Utøya eller regjeringskvartalet, men om alle menneskene som var samlet der, fra hele landet.

I de fem årene som har gått har vi gått gjennom både sjokk, sorg, to opprivende rettssaker, og en lang rekke minnemarkeringer. Når mennesker settes på prøve, mobiliseres krefter en ikke ante en hadde. Men det er når normaliteten kommer tilbake, at reaksjonene ofte kommer. I en sånn sammenheng er fem år kort tid.

Derfor er det viktig at markeringa på fem-årsdagen ikke blir den siste, eller markerer slutten på 22. juli-terroren i vår offisielle bevissthet. Men vi må finne ut hvordan vi setter minnene fra 22. juli inn i vår hverdag nå – og i årene som kommer. Vi må fortsatt mobilisere krefter til å engasjere oss. Og forstå at for mange vil reaksjonene og ettervirkningene komme i mange år etterpå, og være noe de bærer med seg resten av livet.

Terrorangrepet i Nice ble en grusom påminnelse om 22. juli. Vi må være veldig forsiktige med å dra raske konklusjoner om gjerningsmannens motiver. Men på utsida er mye likt – ei grusom handling på en symboltung dag, med mål om å drepe og skade flest mulig, på et sted der folk deler opplevelse, samhold og glede – og tror de er trygge. Uansett motiver har begge gjerningsmennene et forkvaklet menneskesyn, og en virkelighetsoppfatning i grenseland av det vi definerer som galskap.

Dessverre vil vi kunne oppleve flere slike handlinger, ikke bare i Bagdad, Frankrike, Brussel eller Norge. Enkeltpersoner eller grupper som direkte eller indirekte lar seg inspirere av voldelige ideologier og hat, og med enkle, lett tilgjengelige midler er i stand til å gjennomføre ufattelige handlinger. Terror er ikke noe nytt. Men der terrorhandlinger tidligere ofte hadde et politisk definert mål, ville skape oppmerksomhet eller press. virker målet nå oftere å være og drepe flest mulig.

Vi vil aldri kunne sikre oss fullt ut ved å mure oss inne, forby alle mulige gjenstander som kan brukes som terrorvåpen, eller innføre totalovervåking. Det er det forkvaklede menneskesynet og hatet vi alle kan gjøre en forskjell i å kjempe i mot. Slik at vi reagerer når noen fremsetter påstander om andre mennesker eller folkegrupper som nører opp under fordommer, hat og frykt.

Derfor er markeringa 22. juli viktig, for å minne oss på menneskeverdet, at vi alle er ulike, og at terror, uvitenhet og frykt må bekjempes i all sin form. Derfor må også markeringene av 22. juli i årene som kommer handle om mer enn bare minnene om de som ble brutalt revet bort, men se framover og bli en arena for å dempe hat og fordommer.

Det blir bare viktigere i årene som kommer, jo svakere minnene fra 22. juli blir. Det er gått fem år – ufattelig fort. Den virkelig lange kampen begynner nå – og den betyr mer enn noen gang. Det blir ikke lett – men i denne kampen kan vi alle bidra og gjøre en forskjell.

Mer å lese på Namdalsavisa: