Kraftig skivebom

arkiv

En vårdag for 20 år siden tok foreldrene mine et stort valg. «Frode Andresen skal gutten hete». Det blir moro, sa de. Det blir kult, sa de. Lite visste de om hvilken byrde et slikt navn ville bære.

For et år siden flytta jeg til Oslo og hadde levd ei god stund uten den konstante påminnelsen om at jeg har samme navn som en skiskytter. Ikke en spesielt god skiskytter, men en skiskytter som er mer kjent for å ha deltatt i realityprogrammet «Mesternes mester», enn sine idrettsprestasjoner.

Det er mye man kan si om Oslo-folk, men en ting er sikkert: Alle vet hvem Frode Andresen er. Lærere, medstudenter, arbeidsgiver. Alle!

– Jaha, så du heter Frode Andresen? Treff høyre.

– Er du skiskytteren Frode Andresen eller? Treff venstre.

– Hvor har du gjort av skiene og børsa da? Fullt hus.

Derfor skulle det bli ekstra hyggelig å komme heim til Namsos på ferie, hvor nesten ingen ser sitt snitt i å dra en billig vits om navnet mitt. Trodde jeg.

Tre dager! Bare tre dager i min nye jobb tok det før noen ikke klarte å dy seg lenger.

– Vi trodde vi skulle få en skiskytter i redaksjonen, kommenterte noen.

Og først da husket jeg en artikkel i Namdalsavisa fra 2003. Brennkvikt lette jeg den opp og ville ha svar på hvem som intervjuet meg på et håndballstevne for tretten år siden. «7-åringen som har det samme navnet som en kjent skiskytter sto det» og journalisten var min nåværende nyhetsleder, Kjell Vidar Aune.

«Også du, min sønn Brutus», tenkte jeg. Svaret lå foran meg hele tida, min egen sjef var den første til å sette meg i skyggen av min navnebror. Sviket var hjerteskjærende.

Nå har det gått så langt at jeg ved noen anledninger presenterer meg under aliaset Frank Andersson.

Noen kvelder ligger jeg og undrer over om det finnes flere som meg. Flere som ikke kan gjøre et Google-søk på seg selv uten å bli satt i skyggen, flere som ikke kan delta på et håndballstevne uten å bli tilsidesatt. Flere som ikke er dømt til å leve som en evig nummer to for noen som er mer kjent for å ikke treffe blink, enn å treffe.

De samme kveldene fantaserer jeg om vårt møte. Ansikt til ansikt med min nemesis.

– Hei, sier jeg og strekker fram hånda.

– Frode Andresen, svarer han og tar hånda mi.

– Å ja, så du er han journalisten i Namdalsavisa, sier jeg og ler hånlig.