Hvor ble det av folkeskikken?

ILLUSTRASJONSFOTO

ILLUSTRASJONSFOTO

De er over alt. Menneskene som skuler, roper og kjefter. Til de i kassa på butikken, de som jobber på kundeservice eller tilfeldig forbipasserende som ikke tilfredsstiller deres krav til hvordan vi ferdes i gata. Og verstingene er voksne, normale mennesker som antakelig hadde trengt en ørefik.

Fra jeg var lita har jeg fått beskjed om at jeg skal snakke til folk på «ordentlig vis». Det innebærer å si «unnskyld, jeg leter etter ...» når jeg trenger hjelp i butikken, lytte til hva folk har å si, la dem snakke ferdig uten å avbryte. Og ikke stirre på folk jeg kanskje syns ser litt rare ut. Jeg hilser på dem som jobber i kassa, sier god helg når jeg går og prøver å pakke varene raskt så jeg ikke står i veien for neste kunde. Jeg rydder av bordet i kafeen om det er normen på stedet jeg besøker, og jeg snakker høflig til folk jeg møter på min veg.

De som har lært meg alminnelig folkeskikk har vært voksne mennesker. Foreldre og besteforeldre. Det er vi voksne som skal lære videre – og vite best, allikevel møter jeg så mange godt voksne mennesker som bare ikke greier å oppføre seg skikkelig. Jeg hører eldre damer som kjefter på tjueåringen i kassa på bakeriet fordi de er utsolgt for rundstykker, voksne menn som klager så hele butikken hører det, mens den ansatte sitter rådvill igjen. Eldre som spytter på folk med tatoveringer, og kjefter høylytt når noen ikke har hunden i bånd.

Kanskje er det dumt at bakeriet har for få rundstykker, og kanskje vil du at naboen skal ha hunden i bånd fordi du er redd for hunder. Men hva skjedde med det å si ifra på «ordentlig vis»?

«HEI! Sett hunden i bånd ellers ringer jeg politiet!» Eller: «Unnskyld, kunne dere ha satt hunden i bånd? Dere skjønner jeg syns det er litt ubehagelig at den er løs.» Ti poeng til den som finner den høflige varianten.

Jeg vet ikke hvor denne trangen til å kjefte på andre kommer fra. Har disse «kjefterne» behov for å blåse ut? For å vise dominans? Det virker som enkelte har en slik dyp trang til å markere territorium at jeg av og til bare venter på at de skal dra ned buksa og pisse på hele området. De ødelegger så mange folk og arbeidsdager – bare fordi de ikke makter å være hyggelige.

Selv er jeg et voksent menneske med god utdanning og fast jobb. Akkurat som han som roper mot meg på gata. Som kjefter som om jeg var et barn med hånda i krukka med julebakst. Vi er begge voksne mennesker, men det er han som roper – og jeg som er paff. Jeg klarer ikke å svare, fordi jeg står frosset i asfalten – i sjokk over at et voksent menneske kan rope til meg på den måten. Ved siden av meg sitter en lydig hund som ikke helt skjønner hvorfor han der roper mot oss. Han roper at jeg må følge lovverket, følge båndtvangen – og jeg adlyder. Setter hunden i bånd. Dessverre for han tar han feil om båndtvangen, og har åpenbart ikke lest loven særlig nøye. Men jeg lytter og respekterer hans ønske om at jeg skal sette hunden i bånd.

Jeg trøster meg med at jeg antakelig er et hyggeligere menneske, og at en dag trenger alle disse «kjefterne» en ung voksen til å hjelpe seg gjennom alderdommen. Noen med tilstrekkelig folkeskikk til å hilse hyggelig om morgenen, men strenge nok til å endelig gi den ørefiken de trenger og beskjed om at «slik snakker du ikke til folk».

Mer å lese på Namdalsavisa: