Bønder til byen

Flere nyheter

Bilkjøring har rasert fire kilometer av skiløypa på Spillum

Løypesjefen: – Jeg blir bare lei meg!

I 1957 startet Bjørn Lie Namsos Vektløfterklubb. 60 år senere er han fortsatt pådriver i miljøet.

Snart 82 år, men fortsatt sterk som en Bjørn ...

Kommuner føler seg forbigått i politireformen

– Dette svekker tilliten


Ifølge Wikipedia har Namsos, rockebyen, rundt 13.000 innbyggere. Og Wikipedia har alltid rett, sies det. Det er noe alle vet. Hver eneste august måned får likevel dette ganske stabile innbyggertallet et solid puff. Ikke fordi rockebyens rockesønner vender nesen hjemover etter en lang sommerturne. Heller ikke fordi en haug med namsosinger plutselig bestemmer seg for å flytte hjem til fødebyen. Medio august tilstrømmes nemlig namdalshovedstaden av unge, håpefulle tenåringer som med redsel i blikket og sommerfugler i magen, må flytte fra sine respektive barndomshjem fra Namdalens kriker og kroker. Ungdomsskoleårene forsvant før ungdommene rakk å si «karakterutskrift», og plutselig var dagen der. Dagen som har nærmet seg med stormskritt og bydd på følelser av ymse karakter. Enkelte har gledet seg i årevis, mens andre har hatt søvnløse netter og mageknip. Plutselig kommer dagen du må pakke ned koppene du fikk til jul, og intensivt lære deg hvordan du vasker ull og lager hvitsaus. Hybellivet i Namsos er noe alle Namdalens bygdeværinger må igjennom, enten de vil det eller ei.

Jeg husker denne dagen som om det var i går, selv om det er ti år siden. Jeg representerte typen som med sterk hjemlengsel og en tåre i øyekroken, snublet inn dørene på Olav Duun vgs med kaldsvette hender og et antrekk utprøvd seks eller sju ganger. En følelse av forventning, spenning og livreddhet i god sensommer-mix.

På et vis kjennes det godt endelig å få litt luft under vingene. En klisje servert sammen med et lurt glis av alle tanter og foreldres venner rundt flyttetidspunktet. På den annen side er det nok muligens litt i tidligste laget å pakke kofferten når du nylig har blitt tørr bak ørene. De trygge rammene et barndomshjem representerer, forsvinner nødvendigvis ikke idet flyttebilen kjører til Namsos. Likevel trer det fram nye og uventede ansvar, utfordringer og dilemma, idet du brått befinner deg bak pulten med postadresse 7805. Plutselig er det begrenset hvem som legger merke til om du drar på skolen om morgenen, om og hva du får i deg av næring, hva du velger å bruke stipend-overskuddet på, samt hvordan du håndterer press og forespørsler knyttet til fest, alkohol og tobakk. Er man kapabel til å ta fornuftige valg og avgjørelser i en alder av 10 år + 5, eller hvordan blir dette? De individuelle forskjellene er store, og kanskje størst i alderen preget av pubertet og tenår. Enkelte takler overgangen til hybellivet på strak arm, mens andre kan oppleve å få et tøffere møte med den nye hverdagen. Og tro meg, utfordringene blir like mange som presset er stort.

Når det gjaldt selve hybellivet, hadde undertegnede flere fordeler. Ikke nok med at jeg bodde i sokkelleiligheten hos mitt kjære søskenbarn med familie. Jeg flyttet samtidig inn med mine beste venninner – tre minutters gange fra skolen. I tillegg til dette hadde jeg en pendlende lærerpappa, som sørget for trygg og god skyss mellom Hasvåg og Namsos på mandager og fredager. Det kunne vel ikke ha vært stort bedre, var alle parter enige om en ettermiddag i august i 2006. Min største synd var det daglige inntaket av smågodt fra bensinstasjonen på Hylla. En innbilt nødvendighet for å holde leksemotivasjonen oppe. I tillegg sørget den korte skoleavstanden for at jeg altfor ofte kom snublende inn til timen ett minutt for seint… Til tross for disse store utskeielsene, laget vi middag hver dag og så Hotell Cæsar om kveldene. Sistnevnte aktivitet i en hjemmesnekret sofabenk, som sørget for en halv meters avstand til tv-en. Men vi hadde det «fint», på en skala fra himmel til helvete. Like enkelt var det derimot ikke å komme i klasse med en allerede etablert gjeng med selverklærte kulinger. Greit gikk imidlertid dette og. Du lærer mens du lever, og læringskurven blir plutselig bratt.

Om få dager skal yngste blad Elnan Jacobsen innta rockebyen, og storesøsterhjertet blør. «Lissguten» kan da vel ikke flytte til Namsos allerede? Gikk han ikke nettopp i bleier? Reality check – check! For sånn er livet – hardt og brutalt!

En aldri så liten oppfordring fra meg, ex-Namsos-hybelboer og storesøster med stort hjerte, til alle dere namsosinger som skal starte på videregående: Til dere som fremdeles kommer til å få servert varm middag og få sokkene vasket og brettet i tre år til. Vær nå litt greie med deres nye klassekamerater som nettopp har veltet ut av trygghetens rede. Dere er ikke kulere enn byens nye innflyttere selv om dere er i gjenger og fremdeles vil få mammas kjøttkaker i brun saus til middag hver onsdag. Vær litt rause, please! For denne nye overgangen, den er tøff.

Og til alle ferske hybelboere: 1) det er ingenting spennende ved å henge på Storsenteret om ettermiddagene, 2) ikke la hybelkaninfarmen ekspandere i uhåndterlige areal, 3) ta oppvasken før den blir et biologiprosjekt, 4) nyt den nye tilværelsen og 5) dere er akkurat like kule selv om dere er fra bygda. Gå med hodet hevet, tilsett en dæsj sunn fornuft – og dette skal gå bra!

Mer å lese på Namdalsavisa: