Kvinnesak på kanten av glassklippa

TØFFE KVINNER: Ordfører Virginia Raggi har allerede begynt å rydde Roma etter sin mannlige forgjenger, og skal visst finansiere det hele med å tale paven midt imot og kreve inn de nærmere fire milliarder kronene som Vatikanet skylder i skatt.

TØFFE KVINNER: Ordfører Virginia Raggi har allerede begynt å rydde Roma etter sin mannlige forgjenger, og skal visst finansiere det hele med å tale paven midt imot og kreve inn de nærmere fire milliarder kronene som Vatikanet skylder i skatt.

Guri Idsø VikenFoto: Marthe Amanda Vannebo

Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

Både Foldafjord og Olav Duun måtte sette igjen passasjerer på Black Friday

– Aldri opplevd maken til pågang



Jeg skriver ofte om kvinnesaker. Det er faktisk en fordel når du selv er kvinne. Leserne liker det. Avisredaktørene liker det. Og de som ikke liker det, ser så mange muligheter til å bedrive netthets at de liker det de og.

Det kan være derfor vi kvinnelige skribenter så ofte blir spurt om å skrive om kjønnet vårt. Stadig får jeg tilbud om å kommentere mensen, netthets og kvinner i arbeidslivet. Sjelden spør noen hva jeg synes om situasjonen i Tyrkia eller Brexit. De spør visst ikke så mange andre kvinner heller, for det er fortsatt flest menn som gjør sånt. Det skyldes kanskje innsikt, sier du. Og jeg hadde vært enig hvis det var slik at menn som kommenterer i avisene, har mer peiling enn kvinner som gjør det samme.

Jeg spør meg noen ganger hvorfor jeg først har et kjønn og så et utseende og dernest en mening og muligens en innsikt. Tror folk at man tenker best med ballene? Hvorfor skulle kvinner bare mene noe om likestilling og familie og ikke om for eksempel økonomi? Kan vi ikke framstå som troverdig uavhengig av navn, pupper og klær? Sjelden. Jeg diskuterte utenrikspolitikk på Dagsnytt Atten forleden. Jeg hadde forberedt meg, ga beng i at radiosendinga gikk på fjernsyn og var fornøyd med innsatsen. Etterpå fikk jeg mange kommentarer for min stripete genser.

Men kvinnesaker er jo unektelig verdt vår oppmerksomhet. Likestilling er et av verdens viktigste tema. Mange avgjørende kvinneslag er kjempa og vunnet de siste tiårene, som særlig høyresidas kvinner minner oss på – mest som et argument for at nye slag ikke er nødvendig. Der tar de for øvrig feil. Diskriminering går ikke over, den tar nye former som vi må identifisere.

Hvordan står det så til med kvinner på toppen? Ifølge de engelske psykologene Michelle K. Ryan and Alexander Haslam har det tradisjonelle glasstaket, som holder kvinner under ledelsessjiktet i næringsliv, politikk og samfunnsliv for øvrig, nå utvikla seg til ei glassklippe. Det beskriver tendensen til å velge kvinnelige ledere når det går dårlig i politikk og næringsliv. Så blir det opp til disse damene å rydde opp eller, mest sannsynlig, styre saueflokken utfor stupet mens en eksklusiv gjeng menn gjemmer seg i jungelen til det går over.

Kvinner blir altså ledere nå, men får drittjobbene. Først når Storbritannia går åt skogen, blir Theresa May statsminister. Hun kan snart brevveksle med Hillary Clinton. Christine Lagarde tok roret i det internasjonale pengefondet IMF da foregående leder, Dominique Strauss-Kahn, ble voldtektsmann. Og jaggu har ikke Verdensbanken også en kvinnelig toppleder nå, mens verdensøkonomien går mot rødt.

General Motors varsla Mary Barra som ny toppleder samtidig som de varsla drastisk nedgang i bilproduksjonen. Og da ordføreren i Roma gikk av etter finans- og mafiaskandaler i fjor, overtok 38 år gamle Virginia Raggi (bildet), akkurat i tide til å se hele Italias banknæring synke mot bunnen av Tiberen. Det eneste vi mangler nå, er et par kvinnelige topp-ledere i norsk oljeindustri. De kan sikkert spørre næringslivets leder Kristin Skogen Lund om bistand når de kommer.

Er dette egentlig et likestillingsproblem? Viser det ikke bare at kvinner er tøffere, flinkere og dyktigere enn menn? Er dette den nye rausheten, der kvinner får ledende posisjoner fordi de FØLER mer og har OMSORG nok i den veltrente kroppen sin til å ta seg av en verden i krise?

Vel. Enn så høy respekt jeg har for nevnte kvinner, er det mulig vi blindes litt av posisjonskamp. Kanskje er kvinner mer risikovillige fordi det er deres eneste sjanse til å nå toppen. At de har mindre å tape, om du vil. Næringslivet viser også nok av eksempler på at når selskapene går bedre, skyter de mann- lige lederne opp som fluesopp om høsten, klare til å håve inn gode resultater mens kvinnene får fyken. Makt og anseelse henger ikke alltid sammen med posisjon. Særlig ikke hvis den gjeldende posisjonen er sett på som uhensiktsmessig å inneha på nåværende tidspunkt.

Jeg velger likevel å tro at det må komme noe godt ut av denne utviklinga. Kan vi håpe på en redefinisjon av kvinnesaken? De tøffeste utfordringene i verden har tross alt blitt kvinneproblemer der ute på klippekanten. Angela Merkel sliter med litt mer enn mensen i hverdagen. Virginia Raggi har allerede begynt å rydde Roma, og skal visst finansiere det hele med å tale paven midt imot og kreve inn de nærmere fire milliarder kronene som Vatikanet skylder i skatt. Og hvis Dagens Næringsliv skulle finne på å spørre Christine Legarde hva hun har på nattbordet, skal du se det er noe annet enn Vogue, selv om hun er kåra til den best kledde finansdama i verden.

Kanskje kan dette også bli kvinners adgangsbillett til en ny offentlighet. Hvis våre mest utfordrende kvinnesaker blir makrofinans, risikoanalyse og strukturendringer i Europa, må jo vi kvinnelige skribenter også ha noe vi skulle ha sagt om det? Så lenge vi spekulerer høyt, gir det oss i alle fall anledning til å skrive om noe annet enn mensen i avisa.

For eksempel om kvinner som rydder etter menn og hiver søppelet utfor stupet.

Mer å lese på Namdalsavisa: