Kampen jeg er dømt til å tape

Pål Morten Skaret, journalist i NA. 

arkiv

Et hyl. Etterfulgt av nok et hyl. Så ett til.

Skjermen på babymonitoren lyser opp. Kveldsfreden varte ikke lenge i kveld heller.

Illusjonen og håpet om at man skal få lade opp batteriene mens favorittserien ruller på fjernsynet, er brutt. Nå er det nok hvile, mener ettåringen.

Mens jeg mumler noen banneord stille for meg selv, vugger jeg meg opp av sofaen før jeg kaster meg ned trappa og lister meg inne på soverommet – i håp om at avkommet denne ene gangen sovner igjen uten noen store diskusjoner. Men nei da.

Med lette steg beveger jeg meg mot sprinkelsenga og ber til høyere makter om at han roer seg raskt – selv om han der oppe aldri har hjulpet meg tidligere i tilsvarende situasjoner.

Så møtes blikkene våre. Vi forstår begge raskt at det er en annen person som må til for å få stillheten tilbake i huset. Her kommer jeg til kort. Det er ikke meg han vil ha der.

Selv om det vokabularet ikke er noe å skryte av ennå, gjør han seg mer enn forstått der vi står sammen i mørket.

Smokken spyttes ut, før desibelnivået raskt beveger seg til det totale mareritt.

– Mammaaaa, mammaaaaaaaaa, roper ettåringen mens tårene spruter og snørret renner.

– Hysj, hysj, hysj, så, så, pappa er her, forsøker jeg meg forsiktig mens jeg stryker ham over håret i en desperat og tilsynelatende håpløs kamp.

Den lille svarer med å kløne meg på hånda – før han igjen roper etter min bedre halvdel.

Så gir jeg opp. Slaget er tapt. Inn kommer mor.

Da vi gikk fra å være tre til fire i familien for over et år siden – klarte vi raskt å samkjøre kveldsstellet til våre to gutter. Og fra starten, naturlig nok, gikk mor og sovnet ned babyen – mens jeg tok fireåringen.

Og det har fungert utmerket. Helt perfekt, faktisk.

Utenom de dagene hvor jeg er alene med dem. Da stopper idyllen på et brutalt vis.

Den minste i huset mener at far ikke er skikket til å få legge seg å sove sammen med ham – og reagerer så sterkt som en ettåring kan når han er uenig.

Så kjære Line. Du får gjerne dra på jentekvelder. Så lenge det ikke blir altfor mange av dem.

Med vennlig hilsen gutta dine.