Å ro i takt med far sin

Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

Både Foldafjord og Olav Duun måtte sette igjen passasjerer på Black Friday

– Aldri opplevd maken til pågang

Sigurd Wongraven savner tida i Namdalen

«Det hadde vært veldig artig å spille i Namsos»

La oss snakke om barna våre.

Jeg har ikke rukket å få egne barn enda. Jeg legger til enda, for jeg ser virkelig frem mot å en dag holde min egen lille baby i armene, og vie størsteparten av mitt liv til den utrolige viktige farsrollen. En rolle jeg har evig stor respekt for. «Miraklet over alle mirakler» liker jeg å omtale denne skapelsen av et nytt liv som. Et mirakel som ofte gir de ansvarshavende involverte en utømmelig kilde til glede, men som samtidig kan medføre et tykt spindelvev av utfordringer.

Så når jeg skriver våre barn, mener jeg med andre ord menneskehetens barn. Våre fremste ressurser. Våre mest dyrebare skatter. Vi har ingen å miste.

Jeg vet ikke helt når mine etterfølgere vil komme, men jeg har definitivt funnet deres mor. Jeg takker universet daglig for det miraklet som hendte den dagen hun ble født og for å ha brakt oss sammen i dette livet. Personlig begynner jeg å føle meg moden for oppgaven, sånn passe i balanse til å videreføre min natur. Dette i kombinasjon med det faktum at det nærmer seg min 30-årsdag, gjør at jeg instinktivt kjenner det er på tide å gjøre mentale forberedelser.

For hvordan skal vi best mulig ta vare på barna våre? Menneskets kollektive bevissthet er i stadig endring, samtlige nye generasjoner må forholde seg til en annen realitet og verdensbilde enn den foregående generasjon. Hvordan skal vi på en trygg og kunnskaps- basert måte ruste de nye menneskene for utfordringer de vil møte på, når vi ikke aner hva disse utfordringene vil være? Vil ikke våre barn, i likhet med oss, ha et ønske om å reformere måten vi lever på? De vil sikkert også bryte med normer og til tider oppføre seg som radikale rebeller i våre øyne.

Min far forteller meg om måten han opplevde å bryte med flere av tradisjonene til sin foreldregenerasjon. Det var nok vanskelig for ham også, å følge sine intuitive lidenskaper uten å komme i konflikt med gjeldende normer. Det tror jeg han fortsatt synes, selv i godt voksen alder. For dette handler ikke nødvendigvis bare om barnets utfordring med å ro i takt med sine foreldre, det handler samtidig om individets utfordring med å ro i takt med et samfunn i stadig forandring.

«Det eneste konstante er forandringen», fastslo den greske filosofen Heraklit allerede for 2500år siden. Jeg prøver stadig å lære meg å ro i takt med min far. Med min far og hans generasjon. Det er ikke bare enkelt. Våre foreldre husker sikkert å ha brutt med tradisjoner, tankemønster og verdisett, som deres foreldre igjen ville konser- vere. Å bryte med normen skal gjøre vondt. Det er helt normalt at det gir emosjonell smerte. Forandring skjer aldri uten en viss slitasje.

Da jeg var hjemme på Jøa i sommer, tok min far meg med ut for å ro, og da innså jeg noe veldig viktig. For at jeg skal kunne ro i takt med min far, må min far også ro i takt med meg. Selv om pappa naturligvis tok «Olaf Tufte-rollen» og styrte takta i færingen, var vi helt gjen- sidig avhengige av å avpasse hverandres takt. Det fikk meg til å tenke på alt vi kan lære av våre barn.

Barna våre legger ofte merke til ting vi voksne overser. De ser verden med nye øyne og minner oss på de små mirakler som skjer rundt oss hver eneste dag. Av de minste blir vi mest inspirerte.

En jente ser et blad falle fra et tre i parken og forteller sin mor at nå begynner høsten, moren bøyer seg ned og ser henne inn i øynene med dyp beundring: «Det har du jaggu rett i, jenta mi.» Om vi bare hadde vært litt mer som våre barn sier vi så.

Barna våre er mirakler i seg selv, ja kanskje de største miraklene av dem alle. Så da er det kanskje ikke så rart at det ofte er de som legger merke til andre hverdagsmirakler. Jeg snakker om blomsterskuddet som springer på våren, eller de blå økologiske supermat-bærene som så magisk fyller våre skoger på høsten. Vi tar det noen ganger for gitt, det våre barn blir store i øynene av å bevitne for første gang. La oss gjenlære tilstedeværelse i nuet av våre barn. Slik at vi ikke mister oss selv og kan ro i takt med dem inn i en uviss fremtid.

La oss ha barna våre, og deres barn, våre kommende generasjoner, i tankene når vi gjør våre valg. La oss bli enige om at våre generasjoner skal legge til rette for de neste. La oss tenke bærekraft og langsiktighet, fremfor kortsiktig profitt. La nestekjærligheten råde.

Jeg vet ikke med deg, men jeg lytter for tiden nøye til hva både foreldrene våre og barna våre måtte mene og tro. For jeg tror vi alle tjener på å holde takten.

Mer å lese på Namdalsavisa: