Derfor bør Vikna si nei til kommunesammenslåing

arkiv

Kommunereformen, politireformen og helsereformen er alle, når det kommer til stykke, rene sentraliseringsgrep. Det største ankepunktet mitt er at det ofte snakkes stort sett bare om struktur og ikke om innhold når slike reformprosesser settes i gang. I Danmark har de vært gjennom en kommunereform; nå må de iverksette tiltak for å få folk til å flytte tilbake til utkantene igjen og å få de til å engasjere seg i lokalpolitikken. I det store bildet vil Vikna og Nærøy være en utkant også etter at vi evt. er slått sammen.

Vikna er en liten distriktskommune men har alle forutsetninger for fortsatt vekst og utvikling. Kommunen er ferdig sentralisert og strukturert, noe som ikke kan sies å være tilfelle for nabokommunen vår. Vi har alle forutsetninger for å oppnå en enda mer effektiv drift enn det som er tilfelle i dag. Vikna kommune bruker mindre penger på administrasjon enn nabokommunen; dette til tross for at de har flere å fordele utgiftene på. I forhandlingene er det luftet at det skal etableres grendeutvalg for å ivareta grendene sine interesser. Videre skal det i følge avtalen bemannes opp et felles plankontor og et næringskontor på Rørvik, vi skal ha to regionale kulturhus, idrettsanlegg m.m. I dag finnes det nesten ikke ressurser avsatt til slikt arbeid i de to kommunale organisasjonene. Jeg er tilhenger av alle disse gode tiltakene, men de fører ikke til at vi får flere hender i helse- og oppvekstsektoren slik enkelte later til å tro. Utredninger og erfaringer viser at effektiviseringsgevinsten ved sammenslåinger innenfor offentlig og privat virksomhet (dessverre) ofte er kraftig overvurdert (- ref.: prof. i samfunnsøkonomi Victor Norman). 

En sammenslåingsprosess i Ytre Namdal ble anslått i 2002 å koste ca. 18,5 mill. kr i år 1 (ref.: Utviklingssenteret - Kommunesamarbeid og inndeling i Ytre Namdal Leka - Nærøy – Vikna.). I tillegg vil det påløpe økte utgifter i en tidsavgrenset periode i forhold til samordning av ulike systemer og nødvendig tilpasninger av infrastruktur og personell/bemanning. Som en skjønner vil ikke statens støtte på 20 mill. kr dekke de faktiske utgiftene i 2017-2020.

I den samme utredningen står det at dersom sammenslåing velges, vil kommunene etter en overgangsperiode på 10 år, noe forenklet sett miste ca. 7. mill. kr i rammetilskudd. Dette tilsvarer omtrent det som er den beregnede gevinsten av de økonomiske stordriftsfordelene ved sammenslåing. I dag har vi en overgangsperiode på 15 år + 5 år med nedtrapping, men det rokker ikke ved det faktum at en betydelig effektiviseringsgevinst skal hentes ut og det mener jeg vil lede til et svekket tjenestetilbud totalt sett.

Videre advarer Utviklingssenteret sterkt i mot en modell med spredning av fagadministrasjonen i Ytre Namdal på forskjellige steder. Det vil ikke være i tråd med den enhetlige måten kommunene styres på i dag, og vil kunne føre til uheldig sektortenkning, bidra til fragmentering og skape spenninger internt.

Tallene viser at mange av de mindre kommunene i landet er blant de aller mest produktive. Det er heller ingen tall som viser at små kommuner er dyrere å drifte enn store kommuner. Det er ikke penger å spare på kommunesammenslåinger og dette underbygges av at økonomiargumentet knapt blir nevnt i den (riks)politiske debatten. Det er også et faktum at etter dagens ordning så vil etter tjue år den sammenslåtte kommunen få mindre penger å rutte med enn det de to kommunene har hver for seg i dag. Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at det vil komme endringer i inntektssystemet også i årene som kommer, men dette er politikk og vil uansett kun basere seg på synsing i dagens debatt.

I rapporten - Suksessrike distriktskommuner – oppfølgingsrapport Vikna 2012 utarbeidet av Sintef og Telemarksforsking, så framkommer det at Vikna har en styrke i forhold til tilpasningsevne og fleksibilitet, noe som er karakteristisk for nyskaping og næringsutvikling. Når vi ser på det opplevde behovet for endring framover i tid, går det veldig tydelig i retning av å ønske en styrking der Vikna allerede er sterke i dag. Samlet sett betyr det at framtidsfokuset i Vikna er et større fokus på eksterne forhold og mer trykk på endringsevne- og vilje. Jeg mener at denne forsen står i fare for å bli svekket i en sammenslått kommune, der mye mer tid vil bli brukt til å håndtere interne stridigheter i forhold til prioriteringer og utviklingsretning.

I den forbindelse er det også interessant å registrere at venstremannen Stangring ikke ser at Ytre Namdal og Rørvik er i konkurranse med andre regioner og byer langs kysten. Det kan i beste fall forklare hvorfor partiet Venstre, som det eneste i kommunestyret, har vært mot tilretteleggingen av Kråkøya og Stakkskardet til havne- og næringsformål. Vi både konkurrerer og samarbeider med andre kommuner langs kysten. Det siste gode eksemplet å vise til her er Hitra kommune sin satsing på Hitra Kysthavn og Industripark som ligger på Jøsnøya midt i skipsleia mellom Trondheim og Kristiansund. Her ønsker Hitra kommune å utvikle eksisterende og etablere ny næringsvirksomhet. At Stangring og Venstre ikke ser at vi også må delta i konkurransen om etablering av marine- og maritime virksomheter langs riksvei nr. 1 må stå for deres regning. Heldigvis har vi et havneforetak og et øvrig politisk miljø som har innsett at vi må investere for å forsterke det vi allerede er gode på i dag, jf. rapporten til Sintef og Telemarksforskning. Utviklingen av Rørvik går ikke av seg selv som ja-siden later til å tro.  

Et godt utviklet regionsenter gir ikke i seg selv noe næringsmessig konkurransefortrinn, men et slikt regionsenter er likevel en helt sentral forutsetning for å skape grunnlag for tilbakeflytting av ungdom og vekst i tjenesteytende sektor, både i offentlig og privat virksomhet (ref.: Agenda-presentasjon - Konkurransefortrinn og regional samhandling 2009). Videre skriver de at i Ytre Namdal er man i dag så heldige at Rørvik langt på vei fungerer som et urbant regionsenter. Det bor bare rundt 3 100 mennesker i Rørvik, men senteret har likevel et varehandelstilbud, et privat og offentlig servicetilbud og et næringsliv for minst dobbelt så mange mennesker. Årsaken til dette er at Rørvik i dag fungerer som regionsenter og arbeidsplass ikke bare for hele Vikna, men også for befolkningen i de sentrale delene av Nærøy, både langs Nærøysundet, og på aksen mot Kolvereid. Rørvik behøver ikke utpekes til regionsenter i Ytre Namdal. Rørvik er allerede det udiskutable senteret i Nærøy og Viknas felles regionale bolig og arbeidsmarked, og har vært det lenge.

Vi behøver dermed ikke en intensjonsavtale som forteller oss at Rørvik skal bli noe som vi allerede i dag er.

Til slutt må jeg få kommentere at venstremannen Holm hevder at avtalen er så dårlig, fordi at jeg i min ordførerperiode ikke hadde fått gjort noe. For det første er det en interessant betraktning at Holm selv synes avtalen han går så inderlig inn for er dårlig. For det andre så må Holm ha klart for seg at vi satt og forhandlet med en motpart (Nærøy) som ikke ville slå seg sammen med Vikna. Når Leka og Bindal, etter noe fram og tilbake, trakk seg ut av samtalene på nyåret 2015, så stilte Nærøy ordføreren et ultimatum om at Kolvereid i så fall skulle være det nye kommunesenteret ved en sammenslåing av Nærøy og Vikna. De skulle dermed ha alle kommunefunksjonene lagt ditt. Dette kunne jeg selvsagt ikke godta og vi ble derfor enig om at det skulle bestilles en fagrapport som skulle gi oss innspill til hvor det nye kommunesenteret skulle ligge. Grunnlaget for arbeidet med denne rapporten ble utarbeidet av oss politikere i felles formannskapsmøte mellom Vikna, Nærøy, Leka og Bindal i juni 2015. Rapporten til PwC konkluderte, som de fleste kjenner til, med at Rørvik ville være det naturlige kommunesenteret. At nærøyordføreren gikk ut i NA rett etterpå og forkaster konklusjonen i rapporten overrasket i alle fall ikke meg. Jeg har stor forståelse for at ordfører Aspli er uenig i konklusjonen i rapporten, og hevder at den vektlegger for dårlig en balansert utvikling. Det er et politisk syn han og Senterpartiet har, og som jeg respekterer, men som jeg likevel som arbeiderpartimann er uenig i. Vi er dessverre ikke nok folk i Ytre Namdal til å utvikle to likeverdige by- og regionsentre. Fagrapportene viser at kun Rørvik kan inneha denne funksjonen.

Videre har det en betydning hvor den øverste politiske og administrative ledelsen sitter uansett nivå, og dette omhandler ikke hvor ofte innbyggerne besøker ordføreren og rådmannen slik Venstre og ja-siden hevder. Det er her nok å vise til hvordan Kristiansund selv viser til hvorfor de i enhver sammenheng taper kampen om viktige offentlig arbeidsplasser mot Molde og Ålesund. I disse to byene sitter hovedtyngden av ledelsen for fylkesadministrasjonen og flere instanser innen statsadministrasjonen, noe som medfører at Kristiansund blir den tapende part i kampen om de offentlige arbeidsplassene.    

Jeg synes ikke er noen stor statsmannskunst av Venstre ved Holm, å forhandle fram en avtale der (nesten) hele ledelsen av kommuneadministrasjonen plasseres i Kolvereid. Dersom det hadde vært utgangspunktet mitt og noe jeg hadde vært villig til å gjøre, så hadde naturligvis også jeg fått til en avtale i min periode. Det spørs imidlertid hva Venstre ville ha sagt til det, dersom den hadde blitt lagt fram for dem da?

På Venstre sin Facebook-side omtaler Holm de som møter fram og sier sin mening i mot avtalen på folkemøtene at de opererer på et lavmål. Jeg synes det er trist at han ser seg nødt til å senke seg ned på et slikt nivå ved bruk av enkel hersketeknikk, og tyder i beste fall på at han føler seg presset. Folket i Vikna fortjener en debatt som omhandler mest mulig fakta og minst mulig negative personkarateristikka av navngitte hederspersoner i vårt lokalmiljø. At han mer en antyder at det er alderen som gjør at de opererer på et lavmål, bør den godt voksne delen av mine sambygdinger merke seg.          

Mange av de små kommunene her i landet har de mest fornøyde innbyggerne. Min konklusjon blir derfor at Vikna kommune er en god levedyktig enhet også i framtiden, og jeg anbefaler derfor nok en gang de som leser dette å stemme NEI til «framforhandlet» intensjonsavtale.