Mor og sønn falt ut i det iskalde vannet – reddet av kompisene «Kjentes ut som om jeg skulle fryse ihjel»

Mens hun og sønnen kavet panisk med armene i det iskalde vannet, ropte Tove Mette Strømhylden desperat etter hjelp. «Få opp gutten, få opp gutten».

REDNINGSDÅDEN: Arnt Ove Bach Myrvold (til venstre) iførte seg overlevingsdrakta, før han hoppet ut i det iskalde vannet, for å redde Tove Mette Strømhylden og sønnen hennes Haakon Andre Myrvold. Frank Sandsæter var en god medhjelper i dramaet i Breksillvågen. FOTO: ESPEN FOSSLAND 

arkiv

FOSNES: – Huff, dette kunne ha gått skikkelig ille.

Fredagskvelden er mild, men Tove Mette Strømhylden svelger tungt og grøsser der hun er tilbake i småbåthavna på Breksillan og tenker på den iskalde skrekkopplevelsen fire dager tidligere.

Sammen med sønnen Haakon Andre Myrvold (14) og redningsmennene Frank Sandsæter og Arnt Ove Bach Myrvold gjenforteller de dramaet som utspilte seg i Breksillvågen mandag kveld.


Bare en kort rotur...


Mens Arnt Ove holdt på med arbeid om bord i den 32 fot store sjarken Bølgen – ville søskenbarnet Haakon Andre låne gummibåten hans, som lå kloss inntil, for å ro seg en tur ut i sundet.

– I utgangspunktet var det Haakon og Frank som skulle ut for å ro med båten. Men da Tove Mette satt på huk foran båten, for å hjelpe sønnen om bord, ramlet hun oppi. Da sa Frank at «når du først er i båten, kan du like gjerne bli med i stedet».

– For det var ikke plass til flere enn to i gummibåten, sier Arnt Ove.

– Ja, det var meninga at jeg skulle være med. Så jeg tok på meg redningsvesten for å gjøre meg klar. Da hun falt i båten, tok jeg av meg vesten og hev den over til henne i båten, tilføyer Frank.

– Heldigvis ga du meg vesten. Jeg er så lettet og glad for det nå. En guds lykke, sier Tove Mette.

Fra venstre: Frank Sandsæter,Arnt Ove Bach Myrvold og Haakon Andre Myrvold. FOTO: ESPEN FOSSLAND  Foto: Espen Fossland

 

Båten skled unna


Da mor og sønn skulle legge til brygga etter den korte roturen i mørket, gikk alt galt.

Under føttene deres gled båten unna, og de falt ned i det iskalde vannet. Først Tove Mette – deretter sønnen.

Og da kom desperasjonen.

– Da vi skulle av gummibåten, holdt jeg i et tynt tau som var festet til sjarken til Arnt Ove, for å holde gummibåten i ro. Mens jeg gjorde det begynte Haakon å gå av enden. Men så dro han i båten – og da ble det for langt unna til meg. Jeg prøvde å holde igjen med tauet. Men båten forsvant for langt unna brygga, så jeg mistet taket og ramlet i vannet, sier Tove Mette.

Temperaturen i Breksillvågen var bare tre-fire grader, anslår Frank og Arnt Ove.

– Tove Mette falt på ryggen ut i vannet, og fikk panikk med en gang. Det var så kaldt og hun svelget en del sjøvann.

Livredd og fortvilet skrek hun «hjelp meg, hjelp meg» til Arnt Ove, som befant seg i akterenden av sjarken og ble øyenvitne til dramaet i vågen.

– Jeg så alt som hendte, sier han.

– Jeg så ikke Arnt Ove, for jeg visste ikke om han hadde sett det som skjedde. Da Haakon falt uti, hørte jeg han rope «få meg opp, få meg opp». Jeg ble så redd for han samtidig. Så jeg begynte å rope etter Arnt Ove. Jeg tenkte; «du må ta og hjelpe Håkon». Det var det viktigste for meg. «Få opp gutten, få opp gutten».

Febrilsk prøvde hun å få fotfeste i vågen der det er ti meter dypt.

– Til å begynne med trodde jeg at jeg sto på småstein. Men det var blåskjell, for det raste unna etter hvert som jeg skulle stå på det. Jeg kjente ikke bunnen.

Livbøye. Redningsbøye. FOTO: ESPEN FOSSLAND  Foto: Espen Fossland

 

– Ville bare opp


– Hva tenkte du da du lå i det iskalde vannet?

– Jeg ville bare opp, svarer hun.

– Vi prøvde å dra dem opp, få dem opp på kaia. Men de ble for tunge, sier Frank.

– Når folk får panikk, er det ikke så enkelt å kommunisere med dem. Jeg prøvde å få Tove Mette til å snu seg, så hun hadde føttene utover. Slik at jeg kunne ta henne under armene og løfte henne opp på kaia. Men det måtte jeg bare gi opp, sier Arnt Ove Bach Myrvold.

Mens han forsøkte å hjelpe Haakon, tok Frank tak i Tove Mette og dro henne bortover langs kaia.

– Jeg ga beskjed til Frank at han måtte styrte i veg for å hente livbøya som lå om bord i Bølgen, for å få den på henne. Haakon hadde også på seg bøye – men den tok vi av da jeg fikk dratt ham i land etter ti-femten minutter. Men det var ikke så enkelt, for stigen på brygga var så liten og ekkel å komme seg opp på, sier Arnt Ove.

Men fortsatt lå Tove Mette hjelpeløs i vannet. Nedkjølt holdt hun på å miste bevisstheten, der hun «duppet» i vågen.

– Etter hvert gjorde det ingenting at jeg lå der. Det var så kaldt at det ikke gjorde vondt lenger. Det kjentes ut som om jeg skulle fryse ihjel. Jeg kjente ingenting. Hender og føtter var borte, de hadde dovnet bort. Jeg var også kvalm og ekkel fordi jeg hadde svelget så mye sjøvann, forteller Strømhylden.


– Plutselig ble det stille


– Jeg så at hun ble roligere og roligere da hun lå ute i vannet. Plutselig ble det stille. Da ropte jeg til Arnt Ove og ba ham skyndte seg for å hente overlevelsesdrakta, forteller Frank.

I all hast iførte Arnt Ove på seg den oransje overlevelsesdrakta. Fra brygga hoppet han ut i vannet. Planen var å dra henne i land i fjæresteinene.

– Du var borte akkurat i det øyeblikket, sier Frank.

– Dere fikk ikke kontakt med henne?

– Nei.

I mellomtida hadde Haakon blitt kommandert om bord i sjarken, der det sto på varme.

Arnt Ove har planer om å bli yrkesfisker – og har gått sikkerhetskurs. Det var gull verdt da det virkelig gjaldt.

– Mens han hadde på seg overlevelsesdrakt, prøvde jeg å dra henne så langt jeg kunne mot land. Så tok han over, sier Frank.

Fra vannet der Tove Mette lå og til fjæra er det mellom 50 og 60 meter.

De skjønte at det ble en kamp mot klokka. Frank alarmerte nødetatene.

Han henter fram mobilen og blar i telefonloggen.

– Klokka 21.36 ringte jeg til nødnummeret – 113, mens Arnt var i gang med å dra henne i land.

– Hvordan fikk du henne i land, Arnt Ove?

– Jeg måtte svømme, så jeg hadde henne mellom føttene mine. Som jeg er blitt opplært på sikkerhetskurset. Men jeg fikk ikke kontakt med henne. Verken på tur ut eller da jeg kom ut til henne i sjøen, sier Arnt Ove.

En halv time etter at dramatikken i vågen startet, fikk han med uante krefter dratt henne på trygg grunn.

– Da jeg våknet til i fjæra, var det så mørkt. Jeg visste ikke hvor jeg var hen. Men var bare så glad for at vi var oppe av vannet.

Da Arnt Ove så de to ambulansene på Nordsundet bru trakk han et lettelsens sukk.

– Da jeg så de kom gående, startet jeg opp bilen og gjorde den klar for å kjøre mot hovedvegen, for å møte ambulansen. De sa jeg måtte sette på nødblinkersen, slik at de så oss, sier Frank.

Fra venstre: Frank Sandsæter, Haakon Andre Myrvold, Arnt Ove Bach Myrvold. FOTO: ESPEN FOSSLAND  Foto: Espen Fossland

 

– Bra de ringte


– De sa på sykehuset at det var bra de ringte, for jeg var så pass nedkjølt at jeg måtte inn og ha hjelp, sier Tove Mette.

– Det kunne gått skikkelig ille?

– Ja, hadde det ikke vært for dem, hadde det gjort det.

I ambulansen ble hun lagt i varmepose, fikk intravenøst og pustehjelp, mens Håkon fikk varmeteppe rundt seg. Deretter ble de i hui og hast sendt til Sykehuset Namsos, hvor de ble utskrevet samme kveld etter en grundig sjekk.

– Var du redd for å dø?

– Ikke mens jeg lå i vannet. Men på sykehuset kom tankene da de sa at det var bra at jeg fikk hjelp. Jeg var så kald, merket ikke mer smerter og var borte, det var like før jeg sovnet inn...

– Du kunne ha dødd om du ikke fikk hjelp av kompisene dine?

– Ja. Derfor er det så bra at Arnt Ove kom og reddet meg. Jeg er trygg når han har gått på kurs. Han fikk virkelig prøve det nå. Dette var en ekte redning. Nå er han virkelig godkjent, sier Tove Mette takknemlig.

– Ja, jeg tror kanskje jeg ble det ja, svarer Arnt Ove.

– Frank og Arnt Ove betyr så mye for oss. Enda mer nå. Både jeg og Haakon er superglad i dem. De er ekte redningsmenn. Det hadde ikke gått like bra uten deres hjelp, fastslår hun.

– Vi gjorde bare det vi skulle, og gjorde så godt vi kunne, sier Frank.

– Vi gjorde våre plikter, tilføyer Arnt Ove.

Tove Mette fortsetter:

– Jeg og Haakon snakket om det her om kvelden: Vi spør ikke om å få låne robåten neste gang. Vi skal bare være i storbåten.