Bjørn har jaktet elg i 70 år

ÅRETS HØYDEPUNKT: Det er adventstid for Bjørn Romstad. Fingrene klør etter å gripe om skjefte og avtrekker. Ute kaller naturen. For 82-åringen fra Sævik i Namsos er ventetida fram til 25. september ulidelig lang. FOTO: Pål Morten Skaret

ÅRETS HØYDEPUNKT: Det er adventstid for Bjørn Romstad. Fingrene klør etter å gripe om skjefte og avtrekker. Ute kaller naturen. For 82-åringen fra Sævik i Namsos er ventetida fram til 25. september ulidelig lang. FOTO: Pål Morten Skaret

Siden han ble 60 har han sagt at dette blir siste året. I dag er Bjørn Romstad 82 år. Nå har han klokelig sluttet å lure seg selv.

NAMSOS: Snart er det julaften for Bjørn Romstad. 25. september er ringet rundt i kalenderen. Som en unge i adventstida synes han ventetida er lang.

– Jeg er klar, jeg. Har gledet meg lenge, men tida går da så treigt.

Han sitter i godstolen heime på Sævik i Namsos, et lite golfslag unna golfbanen. Han ser ut av vinduet og lengter ut til naturen. Der dyra er. De store nevene er foldet og ligger i fanget. Vi innbiller oss at det klør i dem. Klør etter å gripe om skjeftet og legge pekefingeren forsiktig på avtrekkeren.

Da gjetergutten ble voksen

Vi er inne i tida der urinstinktet våkner hos mange. Høsten. Jakta. For Bjørn er det storvilt som gjelder. Elgen. I jakta etter skogens konge er Bjørn som ringrev å regne. Få kjenner leken i skogen bedre. Kanskje ikke så rart, med 70 års erfaring på baken.

1946 var året da Bjørn fikk være med sin far på jakt for første gang. Den gang få hevet øyenbrynene av at det sprang 12-åringer i skogen med gevær. Pang, han var hekta. Det tok ikke lang tid før han skjøt sin aller første elg.

– Det glemmer jeg aldri. Det var en storokse, en 16-spiring. Jeg husker jeg var stolt og sa; «nå trenger jeg aldri gå på jakt igjen».

Han mente det selvsagt ikke. Gjetergutten fra Romstad-gården hadde blitt mann. Geviret har han fortsatt hengende på veggen inne på «jaktkontoret».

70 år senere er 16-spiringen fortsatt den største han har skutt. Men, det er ikke størrelsen det kommer an på.

– Kjøttet er best på ungdyr. Gamle elgokser har seigere kjøtt. Jeg husker da mor skulle lage mat av 16-spiringen jeg skjøt som ung. Det var det verste kjøttet jeg har smakt, ler Romstad.


Oppskyting gikk som en lek


I etterkrigstida var jaktbyttet et viktig tilskudd til matbeholdninga ut resten av året. I dag er det ikke sånn. Det meste av elgkjøttet gir Bjørn bort, gjerne til ungene – som også har arvet jaktinteressen. Han forteller at dattera og barnebarnet hver høst kjører fra Hareide i Møre for å jakte på familievaldet.

Det å jakte er ikke kun for egen forlystelse. Det er også nødvendig, mener Bjørn.

– Som grunneier har du et visst ansvar for å regulere stammen. Det har aldri skjedd at vi ikke har skutt elg under jakta, forteller han.

Kvoten er på tre dyr, der minst en må være en kalv.

– Har du tall på hvor mange elg du har skutt i løpet av ditt liv som jeger?

– Nei, kalkulatoren var ikke oppfunnet da jeg begynte å jakte, humrer han.

– Hva er de viktigste egenskapene en god jeger må ha?

– Det viktigste er å være god til å skyte, og ha tålmodighet til å vente til du er sikker på å treffe. Med åra blir du mer rutinert. Du skal ha respekt for dyra, sier Romstad.

Skytinga har ikke Bjørn noe problem med. Oppskytinga gikk også i år som en lek, selv om bamsen fra Sævik har passert 82 år.

– Jeg var litt spent, men det gikk greit, resultatene var gode, sier han litt beskjedent – før han strammer seg opp.

– Nei da, resultatene var gode dem. Det er ikke noe galt med synet. Jeg har aldri skutt så bra som jeg gjorde i fjor.

ARBEIDSHESTEN: Bjørn viser oss geværet som har vært hans viktigste medfølger på jakt siden 1980 – en Winchester 308. Geværet blir pent behandlet. – Det skal pusses og passes godt på, sier den erfarne elgjegeren. Om to uker skal de to ut på nye eventyr.

 

Ut døra før kona våkner


For å skyte godt må også utstyret være i orden. Det første geværet han eide var en Krag-Jørgensen, som ble gravd fram fra steinura etter å ha ligget skjult i alle krigsårene. Etter det har det blitt flere, men den mest trofaste arbeidshesten har vært en Winchester 308 fra 1980.

– Geværet «går godt», det er det viktigste. Før jakta er det vesentlig å prøve børsa skikkelig. Det skal pusses og passes på, sier Romstad bestemt.

Utålmodige sjeler har kanskje ikke noe i jakttårnet å gjøre. Bjørn kan sitte på post i flere timer og bare kose seg med stillheten rundt seg.

– Under jakta er jeg som regel ute av døra før kona våkner om morgenen, og blir ute til det er kveld. Det hender også at kona er med som «driver» – hun er flink til å få fart på viltet, påpeker Bjørn.

Hva som gjør jakta så spesiell, har ikke Bjørn noe godt svar på.

– Det er vanskelig å forklare. For meg handler det om spenninga. Å sitte og vente og bare bygge opp forventningene om at det kan dukke opp en elg.

Han titter ut av vinduet igjen. Ser på klokka. Tida går sakte.

– Har du noen gang vært oppe i noen skumle situasjoner?

– Nei. Eller jo, en gang fikk jeg et nærmøte som ble litt ubehagelig. Men det var min egen skyld. Jeg lokket på elgen, plutselig var den bare fem-seks meter unna meg. Heldigvis kom både jeg og elgen fra det i god behold.


Riktige klær gjør ingen jeger


Forandring skjer gjennom 70 år, også måten vi jakter på. Det meste er av det positive slaget, men noe var bedre før.

– I dag er det blitt en trend å ha på seg riktig type klær. Du må nærmest ha en uniform med spesielt mønster og riktige farger. Det er ikke nødvendig. Før i tida så du aldri noen med rød caps i skogen, sier Romstad.

Sønnen Georg stikker hodet innom. Det blir mer jaktprat. Bjørn forteller at sønnen har ordnet nytt jakttårn – med glassvegger.

– Joda, det merkes at det nærmer seg. Når du møter kjentfolk går det som regel i jaktprat. For mange er det årets høydepunkt, forteller 82-åringen.

Vi trenger ikke spørre om han er enig. Kroppsspråket røper svaret. En titt ut vinduet. Så på klokka. To uker igjen.

– Helt siden jeg ble 60 år har jeg sagt; «dette blir det siste året jeg jakter».

Han har kanskje klart å lure seg selv lenge, men nå er han 22 år eldre. Det er tre-fire levetider for en elg. Bjørn går ikke i fella når vi spør ham igjen.

– Blir årets jakt den siste?

– Spør meg igjen neste år.

Mer å lese på Namdalsavisa: