Bli med på hjortejakt

Venting: Geir-Ove Fossli tilbringer mye tid ute på jakt. Når været er slik det var denne gangen, mener han at det slett ikke er dårlig bruk av tida.

Venting: Geir-Ove Fossli tilbringer mye tid ute på jakt. Når været er slik det var denne gangen, mener han at det slett ikke er dårlig bruk av tida.

Flere nyheter

Tverrfaglig team i på Namsos bo- og velferdssenter fikk historiens første Innovasjonsprisen helse og omsorg

Lorents (90) har blitt sprek som en fole

Julehandelen har hatt en litt treg start, men hos noen går salget strykende

Service går aldri av moten

Mens mørket sakte, men sikkert senker seg sitter Geir-Ove Fossli i skjul bak noen busker. I flere timer sitter han og venter på premiebukken.

OTTERØYA: 1. september gikk startskuddet for årets hjortejakt. På Otterøya er det rapportert om en rekordstor hjortebestand. Aldri før er det blitt registrert så mye hjort som i år, og tallene viser godt over 700 dyr på den 143,04 kvadratkilometer store øya. Geir-Ove Fossli bor midt på øya, eller midt i smørøyet, om du vil. Det er her det er størst ansamling av hjort, og Geir-Ove bruker hver mulighet han får til å ta seg en tur ut i skogen for å jakte på hjorten.

– Da vi telte bestanden, klarte vi å se rundt 700 dyr, men realiteten er jo at det finnes enda flere dyr enn det. Det er jo ikke alle som befinner seg ute på jordene, sier Geir Ove.

Hjortejakt har lang tradisjon på Otterøya. Det er mye som tyder på at øya har hatt en hjortebestand sammenhengende tilbake til forhistorisk tid, slik som den eldste historiske nedtegninga beskrives av Claussøn Friis i 1632.

Det er påvist gamle dyregraver hvor det er gjort en rekke funn av pilspisser og flåkniv laget av rød skifer. I tillegg er det i utmarka mange stedsnavn som tyder på tidligere jaktplasser, skriver Svein Andreassen i artikkelen «Otterøya – her finnes den nordligste hjorten i Norge».


Jakt er en livsstil


Jakt er en stor del av tilværelsen for Geir-Ove, og hjortejakta, som varer fra 1. september til lille julaften kun avbrutt av et opphold fra 1. til 10. oktober, tar mye tid for den ivrige jegeren.

– Det er nesten slik at vi er heldige hvis vi ser han før lille julaften, ler samboer Helena Charlotte Paulsen.


Bildetekst

Foruten hjort jakter han også på elg, men denne kvelden er det hjorten som skal dukke opp i kikkertsiktet.

Hjorten er i ferd med å overta tronen som det mest populære dyret å jakte på. I 2008 ble det for første gang felt flere hjort enn elg her i landet.

– Vi må dra ut slik at vi er på plass når det begynner å bli skømt. Det er da hjorten trekker og det er størst sjanse for å få skutt et dyr, forklarer han.

Interessen for hjortejakta startet tilbake i 1992. Da hadde bestemora til Geir-Ove jaktmuligheter på eiendommen til gården. En gård Geir-Ove nå har tatt over.

– Det har vel egentlig bare ballet på seg etter det, sier han og smiler før han tar seg en kopp kaffe.

Det er like før vi skal bevege oss ut i teigen for å se om vi kan nå kveldens store mål. Å felle en hjort.

Tradisjonelt drives hjortejakt enten som drivjakt, jakt på innmark, postering på trekkruter eller som snikjakt. I kveld er det postering på trekkrute som gjelder.


Smart dyr


Det er ikke snakk om lange avstander på Otterøya. Kun 15 minutters gange i myra, så er vi på plass der Geir-Ove tidligere på dagen ordnet et lite skjul.

– Det er viktig når vi kommer på plass at vi ikke lager noen høye lyder og ingen brå bevegelser. Vi må sitte helt stille, forklarer han.

Hjorten har veldig god luktesans og hørsel. Et lite knirk fra buksa kan skremme bort et dyr i nærheten. I tillegg er hjorten veldig klok i forhold til elgen. Derfor er det ikke bare lett å utmanøvrere dyret på jakt.

Nå gjenstår det bare å vente.


Bildetekst

Timene går, fuglekvitter og rautinga fra kyrne på en gård nedi lia, er det eneste du hører. Med ett hører vi den karakteristiske gryntinga til en bukk. Geir-Ove stivner litt. Hører ekstra godt etter for å lokalisere nøyaktig hvor lyden kom fra. Kikkerten kommer fram, men bukken er ikke å se.

Ventinga fortsetter, men nå har vi fått et tegn på at det er hjort i nærheten. Alle sansene er i høygir. Pulsen går overraskende opp, til tross for at aktiviteten er på et minimum. Så høres det et knekk inne i skogen. Geir-Ove tar på ny opp kikkerten for å undersøke, men nok en gang er det ikke noe dyr å se. En halvtime senere er det kun lyset fra månen som viser konturene av landskapet og jakta må avsluttes for dagen, uten resultat.


Nærkontakt


Neste dag har det lagt seg et tett skyteppe over Otterøya. Regnet siler tidlig på dagen, men når Geir-Ove nok en gang ikler seg jaktklærne og tar turen ut i marka, lysner det litt. I dag setter han seg på et annet sted hvor han vet hjorten kommer når skumringa nærmer seg. Vi setter oss til rette. Sitter musestille. Myggen kommer, setter seg på panna, men i frykt for å avsløre oss for dyra, må vi bare bite i oss trangen til å klø.

– Sitt helt stille, hvisker Geir-Ove.

Kroppen spenner seg, pusten går sakte mens pulsen nærmest galopperer.

Geir Ove har fått øye på en spissbukk 100 meter foran posten. Sakte tar han opp rifla, justerer kikkertsiktet og speider langs åskammen. Det skal egentlig godt gjøres å se noe som helst i tus- mørket. Vi sitter i enden av et hogstfelt. Bak oss er tett skog, mens foran oss åpner det seg et landskap av gamle røtter og mange små tuer. Rett foran oss, på toppen av en liten ås, ser Geir-Ove silhuetten av hodet til en spissbukk. Nå er muligheten her.

Men bukken forsvant omtrent like kjapt som den kom, og Geir Ove må legge ned rifla igjen. Minuttene går, men springbukken var det eneste vi så av hjort denne kvelden.

– Slik er det med jakta noen ganger. Det er en del av spillet. Men samtidig er det utrolig ergerlig, innrømmer Geir-Ove.


Verdt ventinga


Men så. Dagen etter smeller det. I lyset fra måneskinnet faller en 85 kilos bukk med seks spir.

Geir-Ove står rundt 140 meter fra hjorten, trekker av. Fulltreff. Dyret løper et par meter før det faller dødt om i elva.

– Dette var godt. Etter å ha ventet noen dager, er det ekstra deilig å få skutt et dyr, sier Geir Ove og smiler.

Han forklarer at månen gjorde det lett å se dyra ute på jordet.

– Måneskinnsjakt er en mer human måte å jakte på. Dyra aner fred og ingen fare før det smeller, i motsetning til når vi jager dem, sier han.

Siden hjorten falt i en bekk, tilkaller Geir-Ove hjelp fra kompisen Pål Hoddø for å få dyret opp. Pål er for øvrig leder i Otterøy storvald.

Etter at bukken er skutt, legger de dyret på hengeren og kjører til Pål for å slakte hjorten.


undefinedFoto: Jonas Olsen

 

Ser etter sykdom

Dyr som skal innom slakteri må det tas en prøve av for å se om det er spor av sykdommen Chronic Wasting Disease (CWD). En sykdom som i vår ble påvist på villrein i Nordfjella og på to elger i Selbu. Det er en smittsom sykdom som aldri er funnet i Europa tidligere, og det er en sykdom som er dødelig for de dyra som får smitten i seg.

– Det er ikke påvist CWD her på Otterøya, men vi må sjekke dyr som vi ikke skal bruke selv eller som skal innom et slakteri, forklarer Geir-Ove.

Sammen med Pål Hoddø setter Geir-Ove i gang med jobben å slakte bukken. Dyret henges opp og skinnet flås av kroppen før magesekk, lever, nyrer og all innmat tas ut.

– Dette er virkelig en delikatesse. Utrolig godt snacks i jula, sier Pål og viser fra hjertet til hjorten.

Det er først når hodet blir tatt av dyret at de kan ta prøven, som så blir sendt til veterinærinstituttet i Oslo.


undefinedFoto: Jonas Olsen

 
Mer å lese på Namdalsavisa: