Jan Ove: Kappet av seg fingrene. Håvard: Kvestet venstrebeinet.

Den ene kappet av seg fingrene i gressklipperen, den andre ødela venstrebeinet i motorsykkelulykke. Men tross alvorlige skader, klager Håvard Olsen (53) og Jan Ove Gulstad (51) ikke. – Det finnes folk som har det verre, fastslår Olsen.

SKADET FOR LIVET: De ble alvorlige skade etter henholdsvis en motorsykkelulykke og gressklipperulykke. Men de har ikke mistet motet, Håvard Olsen og Jan Ove Gulstad.  Foto: BJØRN TORE NESS

arkiv

NAMSOS: Septemberdagen er mild og fin, der de to møtes på brannstasjonen i Namsos, for å snakke om det de har vært igjennom.

I mai stakk Jan Ove Gulstad hånda under gressklipperen. Det resulterte i fire avkappa fingre. Nå er han tilbake på jobb som overbrannmester.

– Hvorfor jeg er på jobb? Hva ellers skulle jeg gjort?

Jan Ove Gulstad (51) er tilbake i vognhallen på brannstasjonen. Omringet av brannbiler og kolleger. Slik han liker det.

Fire måneder tilbake i tid tok livet ei dramatisk vending – i det han vendte gressklipperen over på sida.

For et øyeblikks uoppmerksomhet da han skulle fjerne vått gress fra klipperen søndag 28. mai fikk store konsekvenser.

– Jeg hadde sluppet hendelen på gressklipperen og snudde den rundt for å fjerne gresset. Jeg stakk hånda under – og så sprutet blodet, forteller «Gulli» fire måneder etter ulykka.

Han var tilbake på jobb for snart en måned siden.


Faksimile  Foto: Namdalsavisa

  • Les mer her:

    «Gulli» skulle bare rense gressklipperen – kuttet fire fingre

    Skal tilbake på jobb etter å ha kuttet av fire fingre

    Søndag 28. mai var Jan Ove Gulstad opptatt med å klippe plena ved boligen på Gullvikmoen. Et øyeblikks uoppmerksomhet da han skulle fjerne vått gress fra klipperen, fikk store konsekvenser.


Opptrening i Namsos

– Jeg har prøvd meg litt fram, sier Gulstad og ser ned på hånda før han fortsetter:

– Jeg har nå vært hundre prosent friskmeldt i ei ukes tid, og når jeg er på vakt så opererer jeg som utrykningsleder, og da snakker jeg stort sett i radio. Det får jeg til, selv om jeg nå mangler noen fingre, sier Gulstad og smiler.

Etter gjentatte operasjoner i Oslo, gjennomgår han nå opptrening og behandling hos ergoterapeut på Sykehuset Namsos.

– Jeg har funnet meg en «duganes» kar på sykehuset som hjelper meg en gang i uka. Det ble veldig mange reiser til Oslo etter hvert, så det er veldig praktisk med behandling lokalt i byen. Under behandling får jeg massasje på hånda, gjør diverse øvelser og får kyndig veiledning i form av råd og tips, sier overbrannmesteren.

Siden ulykka i mai har Gulstad vært svært bevisst på å sette seg delmål – og holde humøret oppe. Nå har han klart å komme seg raskt tilbake på jobb. Det neste målet er å komme seg raskt ned i røykdykkermaska igjen.


Fire måneder til testen

– Hver januar har vi en fysisk test som alle røykdykkere må gjennom for godkjenning. Det er jeg fast bestemt på å klare. Og jeg har fortsatt flere måneder på meg for å bli enda bedre i hånda, sier Gulstad.

Etter å ha ligget på operasjonsbordet i flere timer, klarte legene til slutt å berge tommelen og to ledd av langfingeren. Helt essensielt for å kunne gjøre jobben sin som brannmann, ifølge ham selv.

– Dette blir «pinsettgrepet» mitt, sier Gulstad og peker på fingeren legene klarte å berge to ledd av.

– Jeg har ikke veldig mye følelse i hånda ennå, og det er enkelte sår som ikke vil gro, men det kunne vært mye verre. Heldigvis var det venstrehånda – og ikke høyrehånda, sier Gulstad.



Jan Ove Gulstad FOTO: BJØRN TORE NESS  Foto: BJØRN TORE NESS

 

– Du er utrolig positiv, på tross av tapet av fingre?

– Det finnes mange som har det verre enn meg. Du kan ikke grave deg ned på grunn av dette. Det å holde seg positiv har vært en viktig del av opptreninga for min del, sier Gulstad og legger til:

– Jeg hadde ikke klart å bli røykdykker igjen ved årsskiftet dersom jeg hadde sittet her og syntes synd på meg selv!


Får aldri dykke igjen

Håvard Olsen er glad han har to bein å stå på – men må legge bort drømmen om å på nytt ikle seg dykkerutstyr.

– Jeg så at foten var av med en gang – og forsto at nå ble det en sommer i gips. Men da jeg våknet opp på sykehuset skjønte jeg at skaden var verre enn som så, sier yrkesdykkeren om den solfylte ettermiddagen i juli som skulle forandre livet hans for alltid.


MC-ulykke. FOTO: BJØRN TORE NESS  Foto: BJØRN TORE NESS

Håvard Olsen (53) lener seg over krykkene og reiser seg fra skinnsetene i bilen.

En spesialsydd bukse skjuler anordninga som sørger for å stive av beinet som ble hardt skadet da han ble påkjørt i et kryss på Østre byområde i Namsos i juli på motorsykkel.

– Klokka var vel rundt halv to da jeg ble påkjørt av personbilen. Oppe på Sykehuset Namsos hørte jeg i morfinrusen at «beinet var kaldt». Fra da tok det ikke lang tid før det ble rekvirert luftambulanse, og litt over en time senere hadde jeg ankommet St. Olavs via helikopter, sier Olsen og løfter opp solbrillene på hodet.

Der ble han liggende i ni uker før han ble utskrevet.

Utallige operasjoner – og en langvarig frykt for å miste det venstre beinet senere – har han nå vært heime i snart to uker.


Berømmer helsevesenet

– Jeg har konstante smerter, men jeg skal ikke klage for mye. Jeg har en skade, og det har jeg innfunnet meg med. Jeg bærer ikke nag til sjåføren som kjørte på meg. Det finnes folk som har det verre enn meg, tross alt, sier Olsen før en av brannmennene som kom først til skadestedet kommer gående forbi.


Jan Ove Gulstad, Ole Lilleøen og Håvard Olsen FOTO: BJØRN TORE NESS  Foto: BJØRN TORE NESS

 

– Hei, Håvard! Du er oppe og går? sier Ole Lilleøen og stopper opp ved bilen.

– Ja, nå skal du slippe å ta vare på meg. Tusen takk for hjelpa, sier Olsen før Lilleøen, som var en av de første til å ankomme ulykkesstedet, går inn på brannstasjonen.

Hele tida har Håvard klart å holde motet oppe.

– Jeg er positiv av natur, og har hatt fantastiske folk rundt meg.

– Jeg må få berømme alle de som har hjulpet meg fra da det skjedde til jeg ble utskrevet fra St. Olavs. Det har vært en enorm service og bistand hele vegen. Helse-Norge fungerer, sier Olsen.


Håvard Olsen FOTO: BJØRN TORE NESS  Foto: BJØRN TORE NESS