Andrea arvet kreftgen

Fjernet brystene for å slippe kreft

fronter rosa sløyfe-aksjon Andrea Nogva mistet både mora og en tante til brystkreften. For to år siden valgte hun å fjerne to friske bryst for å forebygge at hun selv skulle utvikle sykdommen.
            (Foto: Bjørn Tore Ness)

fronter rosa sløyfe-aksjon Andrea Nogva mistet både mora og en tante til brystkreften. For to år siden valgte hun å fjerne to friske bryst for å forebygge at hun selv skulle utvikle sykdommen.Foto: Bjørn Tore Ness

Som forelder tror jeg det er lett å kjenne på en vond følelse av at man har gitt genet videre.

Andrea Nogva
Andrea Nogva har arvet et gen som vil gi større risiko for å utvikle bryst- og eggstokkkreft. Da hun mistet både mora og ei tante til kreften, valgte hun å fjerne to friske bryst for å forebygge at hun selv skulle utvikle sykdommen.

RØRVIK: – Kaffe?

Andrea plasserer koppen sin på det runde bordet som står mellom to grå stoler i stua. På bordet ligger en lyserosa duk, og oppå den står en vase med samme farge.

– Ja, takk.

– Det går en del kaffe her i huset, smiler hun, og ser ut av vinduet hun sitter ved sida av.

Sola skinner og lyser opp fjeset hennes gjennom ruta. Bortsett fra noen trær som står utafor huset, er det åpen sikt mot hav, holmer og skjær.

Andrea smiler, og hun vil gjerne fortelle. Til tross for dagslyset er det ikke mulig å se hva kroppen hennes har vært igjennom, selv om du vet det.

Et ungdomsliv som pårørende

Andrea er fulltidsstudent, og holder på med en bachelor i ledelse. Håpet etter studiene er å få en jobb hvor hun kan ta vare på folk i arbeidslivet, men akkurat nå er fokuset et annet. I oktober skal hun dele sine erfaringer gjennom å være talsperson for årets Rosa Sløyfe-aksjon som har temaet arvelig brystkreft.

Hennes historie som pårørende startet for flere år siden. Da Andrea skulle begynne i første klasse på ungdomsskolen, skjedde det som skulle endre livet hennes drastisk. Mora hennes fikk brystkreft, og Andrea fikk voksenlivet i fleisen.

– Livet stopper opp, og ikke bare for den som får diagnosen. Det ble mange runder, sier hun, og forteller at hun ofte opplevde å bli behandlet som et lite barn i en voksen verden.

– Det var turbulent å stå i det på den tida. Det var mange voksne rundt meg som ikke visste hvordan de skulle forholde seg til det. Overgangen fra barn til voksen ble brå, sier hun, mens hun slår hendene sammen for å illustrere hvor kjapt livet forandret seg.

student Andrea er fulltidsstudent, og er i gang med en bachelor i ledelse.Foto: Bjørn Tore Ness

 

Moras kamp mot kreft varte i 16 år, og Andrea ble en omsorgsperson for sine to yngre søsken. Hun la sine egne følelser litt til side, og gjorde ting som mora egentlig skulle gjort.

– Hvorfor er hun så sint? brukte folk å spørre.

– Og jeg var sint. Jeg var rasende på alt. Jeg hadde blitt voksen, og alle andre på min alder var så barnslige. Jeg pleide å si at de ikke skjønte alvoret i livet.

mistet mora Andrea fikk voksenlivet rett i fleisen da mora fikk brystkreft – en kamp som varte i 16 år før mora døde.Foto: Bjørn Tore Ness

Mora dør av kreft

Da mora ble friskmeldt etter første runde, bestemte Andrea seg for å flytte utenlands. Alle tenkte at nå var det over, men dette skulle ikke bli slutten på sykdomshistorien. Da beskjeden om at mora hadde uhelbredelig eggstokkreft kom, bestemte Andrea seg for å flytte heim igjen. Da hadde hun bodd i til sammen fem år i Spania, Canada og India.

– Vi satte oss kortsiktige mål. I 2011 ble hun bestemor til sitt første barnebarn, og to år etter ble hun bestemor til nummer to. Det neste målet var å oppleve jula, men så langt kom hun ikke.

Ofte diskuterte Andrea med mora om å få lov til å være med inn til legene.

– Det var ikke alltid jeg fikk lov. Noen ganger var det et blad hun absolutt måtte ha fra kiosken, sier hun og ler.

Hun forteller at hun kunne snakke med mora om alt, samtidig som at hun var opptatt av å skjerme dattera. Ifølge Andrea var de like sta, begge to.

I november 2013 trakk mora sitt siste pust. På den tida var Andrea i barseltida med sin datter, og kontrastene ble store.

– Det var ikke så mange som skjønte at vi hadde kommet til siste runde.

Mamma kjempet til slutten, og nytt liv tok plass.

Finner ut at hun har genet

I løpet av sykdomsperioden hadde de funnet ut at mora hadde BRCA1-genet. I søskenflokken på fire søstre, hadde tre fått genet. Den ene tanta til Andrea

hadde dødd brått av brystkreft før mora fikk det, og den tredje av dem har brystkreft i dag.

– Som forelder tror jeg det er lett å kjenne på en vond følelse av at du har gitt genet videre. Jeg ser mer på det som en mulighet. Det er noe helt nytt å være på forskudd av kreften, sier Andrea, som fant ut at hun hadde genet da hun tok testen som 25-åring.

– Det er ikke det verste som kan skje. Du kan arve så mye annet krimskrams og pyntegjenstander, sier hun.

– Dette har gitt meg en maktfølelse.

Det sjeldne genet som Andrea og familien hennes har sporer tilbake til svartedauden.

Fire norske kvinner som overlevde pandemien førte den aggressive formen for brystkreft videre. Før hun fjernet brystene var Andreas risiko for å få kreftformen omtrent 85 prosent, mens for eggstokkreft er sannsynligheten opptil 70 prosent.

– De tallene gambler jeg ikke på. Da leverer jeg Lotto i stedet, smiler hun.

Andrea ble anbefalt å fjerne brystene før fylte 30 år, og eggstokkene bør hun ta bort før hun er 35. For snart to år siden, i en alder av 29, bestemte hun seg for å fjerne brystene. Noe som overhodet ikke var en vanskelig avgjørelse å ta.

– For mange er det en absurd tanke å operere bort friske bryst. Vi er vant til å behandle når vi er nødt. Men det handler om å ta grep på denne sida av svingen, for rundt den er oddsene dårlige, sier hun, og forteller at hun hadde bestemt seg for å fjerne brystene allerede før hun tok gentesten.

– Hvis den var positiv, skulle de fjernes. Jeg har fått to barn, og jeg har hatt muligheten til å bruke brystene til det de skal brukes til. I tillegg har jeg vokst opp med å se løspupper på badet, så det var ikke verdens undergang.

Det første hun tenkte da operasjonen var over, var at hun hadde kontroll. Hun satt endelig i førersetet, og hun var ikke lenger på etterskudd, slik hun hadde følt at hun hadde vært som pårørende.

– Nå har mamma skjermet meg, sånn som hun alltid har prøvd på, smiler hun.

meningsfylt – Det føles meningsfylt å fronte Rosa Sløyfe-aksjonen, smiler Andrea.Foto: Bjørn Tore Ness

Vil spre kunnskapen

BRCA1-genet er på langt nær det eneste Andrea har arvet fra sin mor. Nå er hun mest opptatt av å skjerme ungene sine fra selv å bli pårørende.

– Det er det jeg tenker mest på, ikke at jeg skal bli syk, sier hun.

Allerede under operasjonen startet kirurgene med å bygge opp nye bryster, og i dag er hun helt ferdig med prosessen. De nye brystene har festet seg, og hun kan gjøre helt vanlige ting.

– Jeg kan få litt vondt når jeg løper, så det blir nok ingen maratonløper av meg. Men det går fint, ler hun.

Hånda med de nylakkerte, rosa neglene tar rundt glasskoppen, som har stått urørt på bordet siden hun satte den ned. Andrea forteller at hun er opptatt av at andre skal vite at flere har vært på den samme svingete kjøreturen før dem.

– Det føles meningsfylt å fronte Rosa Sløyfe-aksjonen, smiler hun.

– Det er viktig at folk begynner å snakke sammen og dele informasjon. Flere går rundt med genet uten å vite om det, så derfor må vi snakke om det. Kunnskap er makt, og det er det dette handler om.

Mer å lese på Namdalsavisa: