Miljøkaoset i Venstre

Flere nyheter

Formo og Kværnø seiret i Tommy Gåsbakks minneturnering

De «gamle» fortsatt eldst

Adrian (18) ga alt for Namsos i lag-NM i judo

– Aldri kjent verre smerte

Adrian (18) ga alt for Namsos i lag-NM i judo

– Aldri kjent verre smerte

Jeg sitter ved en solfylt strand ved Middelhavet og følger debatten under framleggelsen av statsbudsjettet for 2017 hjemme i Norge. Innenfor en radius tilsvarende avstander innenlands i Norge, er jeg  omgitt av millionbyer, enormt  store flyplasser med hundrevis av avganger og ankomster hver time. Det myldrer av store og små biler som fyller 3-4 felts motorveier i alle retninger, og det er tilstrekkelig med drøvtyggende husdyr som holder hele verdensdelen med kjøtt, melk og ost.

Her i Europa  bor ca. 10 prosent av jordens befolkning, og ca. 0,6 prosent av europeerne er nordmenn. Og denne lille gruppen nordmenn kjører rundt i eget land med  Europas høyeste drivstoffpriser. Det har vi gjort i alle år. I de store landene som står for de store utslippene av klimagasser i verden, har alltid drivstoffprisene ligget mye  lavere enn i Norge.

Populistiske strategier

Alle  skjønner at norske drivstoffprisene ikke vil påvirke tempoet i oppvarmingen av kloden. Vi er altfor få, rett og slett for få. Det er på helt andre arenaer enn på landeveiene i Norge det blir avgjort om den menneskeskapte påvirkningen av temperaturstigningene på kloden vil opphøre.

Mot dette bakteppet er det at det lille partiet Venstre fremstår som ekstremt populistisk. Populistisk ved at utfordringene maksimeres til kriser som skal skape frykt, og som kan løses enkelt med partiet  Venstre sin oppskrift. Denne strategien er kjent i politikken, men nå går Venstre etter min oppfatning lenger i populistiske strategier enn Frp har gjort i sine kåteste perioder.

Partilederne i Venstre rasler med sablene og snakker om regjeringskrise hvis ikke  befolkningen i Distrikts-Norge får en kraftig økning av kostnadene med bilhold. 35 øre avgiftsøkning på en liten skvett diesel i en utkant av verden, fremstilles av Venstre som en katastrofe for miljøet og omdømmet til Norge ute i den store verden.

Jeg har nå hørt ledere av Venstre som gjentatte ganger forsøker å skremme oss med at andre partier, som Høyre og Arbeiderpartiet, ikke har skjønt klimautfordringene. Det skal liksom være Venstre med hodet såvidt over sperregrensen, som forstår hvordan verden kan reddes fra klimakrisen. Latterlig, spør du meg.

Forvokst selvoppfatning

Det er vel uttrykk for en forvokst selvoppfatning og livlig fantasi når Venstre også hevder at det som skjer i Norge vil være en veiledning for hele verden, og at symbolpolitikken til  Venstre vil bli lagt merke til. Sannheten er vel snarere at  verken Kina, USA, India eller store og små land rundt om i verden bry seg ikke det minste om hva Venstre i Norge mener i klimadebatten.

Slik jeg ser det har Venstre mistet fotfestet i den alminnelige samfunnsdebatten, og forsøker på alle måter å kompensere for det ved å innbille folk at dette partiet er mer ansvarlig enn andre i klimaspørsmål. Det er selvsagt ikke tilfellet.

For vel 40 år siden representerte jeg Venstre i kommunestyret, skolestyret og formannskapet i en relativt stor kommune i Troms. Jeg fant meg godt til rette med det, og syntes at partiet sto for verdier verdt å kjempe for i en rekke saker. Skole, likestilling, fordelingspolitikk og rammevilkårene for vekst og utvikling i distriktene  sto sentralt.

Hvor er det blitt av kampen for kjerneverdiene? Det blir ingenting av å vingle mellom Frp-politikk og SV-politikk. Partiet må stå for noe over tid som kan bety noe for folk og  være synlig for folk. Det skjer ikke i dag. Ikke en gang i debatten om skattefordelene for de rike som stenger unge i etableringsfasen ute fra boligmarkedet i Oslo, flagger Venstre et klart standpunkt.

Symbolpolitikk

Statsbudsjettet inneholder en rekke forslag som etter min oppfatning er lite å glede seg over for et sosialliberalt parti med slagordet FOLK FØRST. Dagens Venstre ser ut til å bruke opp all energi og alt engasjement på symbolpolitikk i miljø- og klimasaken, og forsømmer å holde oppe et stort engasjement i samfunnsdebatten for øvrig. Det er beklagelig, for tempoet og resultatet av innsatsen for å bremse eller stanse oppvarmingen av kloden, det påvirkes i svært, svært liten grad av norsk politikk.

Å knytte truslene om regjeringskrise til avgifter på drivstoff, blir ikke annet enn latterlig. Er det slik symbolpolitikk som skal redde verden, kan vi like godt gi opp og pakke sammen sakene våre med det samme. Sett i perspektiv er det greit å huske på at i tilknytning til klimakonferansen i Paris, ble det gjort kjent at en enslig drøvtygger i fjøset avgir like mye skadelig klimagass som ett års normal kjøring med en dieseldrevet familiebil.

Opphengt i å skape kriser

Det er heller ikke lett for Venstre i tid hvor det skjer en global oppvarming, å få alminnelige folk til å skjønne at det er god miljøpolitikk å stenge oljekranene i stedet for å forsyne verdensmarkedet med gass som kan erstatte kullkraft. Det er da klimaet på kloden det gjelder, og ikke bare utslippene i Norge. Noen ganger må en lure på om Venstre  er så opphengt i å skape kriser og deretter løse de samme krisene, at partiet glemmer at selv om vi er få, så tilhører vi en verden som ikke styres fra partikontorene i Oslo.

Mer å lese på Namdalsavisa: