Norsk-english støveldance

NA-SPALTIST Stine Elnan Jacobsen
(Foto: Privat)

NA-SPALTIST Stine Elnan Jacobsen Foto: Privat

Flere nyheter

Skulle møtes i Namdal tingrett i starten av november

Har inngått hemmelig forlik

Rørvik sanitetsforening serverte frokost for tredje år på rad

Disket opp gratis frokost til 165 elever

«Hello! Excuse me, but could you tell me the way to the tourist information»?

Jeg er på vei fra A til B i forholdsvis raskt ganglag, og det er bare så vidt jeg lar meg bråstoppe av de to menneskene som med britisk aksent og hendene rett ut nærmer seg min beskjedne eksistens. Jeg blir nødt til å stoppe, tross alt.

Stotrer og stammer, og bruker lang tid på bare å fordøye det faktum at jeg nå er nødt til å rote rundt i ordbok-delen av hjernen for å hjelpe to turister i nød. Med heftig veiving av armer i alle retninger, får jeg forklart hvor i lende turistinformasjonen befinner seg. Leter etter ord i villrede, og glemmer plutselig alt jeg har lært av timelange Netflix-sekvenser. Etter noen minutter innser jeg at jeg har sendt turistene i fullstendig feil retning, og har glemt både hva det var jeg skulle og hva det var jeg nettopp gulpet opp av ord og setninger. Åh, shit!

Språk er en fin ting, dere! Tenk å kunne kommunisere med hverandre uansett hvilke verdenshjørner vi kommer fra. Ta engelsk, vårt kjære andrespråk. Verdens største fremmedspråk og lingua franca. Språket vi alle bør kunne i en eller annen grad, uansett alder, yrke og «mission in life». Et sikkert must i hverdagen for enkelte av oss, mens andre bare snakker ferie-engelsk og eventuelt i innledningsvis nevnte situasjoner. Men, hvordan er det med oss nordmenn og engelsk egentlig?

Jeg mistenker at mange av oss behersker engelsk brukbart, men er for beskjedne til å praktisere det oftere enn vi absolutt må. Er ikke dette litt typisk nordmenn, da? Redde for å drite oss, og framstå som dårlige i noe? Hvem vet. Jeg vet i hvert fall at jeg ved flere anledninger har listet meg bort fra situasjoner som involverer diskusjoner av den engelskspråklige sorten.

Ikke fordi jeg er redd for verken engelsk eller engelskspråklige, men fordi jeg er redd for å drite meg ut. Om det først skal snakkes engelsk, synes jeg personlig det er best å ro i land en variant av den norsk-engelske sorten. På denne måten unngår man alle typer aksenter, og dermed også alle mulige mistanker om at man prøver på noe.

På jobb hender det ofte jeg må hoppe inn i situasjoner med en modig, engelsk framtreden. Da gjerne iblandet en dæsj anatomisk og medisinsk terminologi. I mange tilfeller hadde det vært etterlengtet nettopp å kunne hoppe ut av slike situasjoner med den samme elegansen og likeframheten man entret de med. For her blir det mye «øøh»-ing og «hm»-ing «over a low shoe».

Det er jo ikke hvert år man snakker engelsk da, hallo?! Dette måtte jeg i alle fall trøste meg selv med etter å ha tråkket i den engelske salaten på særdeles klønete vis forrige gang jeg var på jobb. Thænk ju veeery møtsj for kroppsspråket, sier jeg bare, og tenker tilbake på mine veivende armer.

Vi nordmenn er imidlertid så heldige å ha mange typer engelsk å velge mellom. Vi har Petter Solberg-engelsk, Torbjørn Jagland-engelsk, The Jule-kalender-engelsk og Lisbeth og Nancy fra Charterfeber-engelsk. Vi har britisk krim-engelsk og ungdomsslangengelsk. Og vi vet å gjøre oss forstått... om vi vil! Dette gjelder deg også, Jens Stoltenberg. Men på samme måte som vi skal synge med den stemmen vi har, kan vi vel også snakke med den engelsken vi kan? Eller?

På ferie, hvor vi er nødt til å snakke engelsk i mer enn få minutter, begynner de fleste av oss å bli mer komfortable. Hvorvidt dette henger sammen med ølbrillene og rødvinslinsene, kan vi bare gjette oss fram til. Etter noen dager på reise, og med en nettopp økende selvtillit, er det nesten på grensen til at man kan driste seg til å bryte ut i litt halvbritisk aksent om man er modig nok. Dette forekommer dog høyst sjeldent, og helst etter klokka elleve. Undertegnede tegner gjerne til å dras litt mot en aksent av det amerikanske slaget. Jeg kan jo like gjerne være litt Arnold Schwarzenegger når jeg først er i gang, tenker jeg?

Mange nordmenn av den godt voksne sorten, ser overraskende ut til å tro at alle andre i hele verden forstår hva de sier om de snakker på norsk. Og jammen er utlendingene, som ikke forstår det superinternasjonale språket norsk, utrolig rare??

Vi importerer imidlertid flere og flere engelske ord inn i det norske språket. Hvor «cool»’lt og «chill» dette er, er jeg fremdeles litt usikker på. Jeg kommer uansett aldri til å kalle en caps noe annet enn «skjærmhuv» uansett hvor mye jeg blir presset opp i et hjørne. Men dette er jo, «as far I as am concerned», mest fordi trønderske ord og uttrykk foreløpig trumfer de fleste engelske. Da har i alle fall de neste generasjonene pensjonister et litt mer saftig vokabular å stille med når de skal reise til Syden og bare snakke norsk. «Yo man, kunne jeg fått en smoothie on the rocks – bare helt chill, please»?

Mer å lese på Namdalsavisa: