Kroppen din

(Foto: Tegning: Knut Høihjelle)

Foto: Tegning: Knut Høihjelle

Å være kvinne er en stadig opplevelse av at kroppen din angår alle.

Du blir født som et kvinnekjønn og allerede som barn skjønner foreldrene dine at de har tapt sitt eierskap til deg mens du insisterer på å kle deg som Frost-Elsa og ønsker deg Barbie-dukker med uoppnåelige midjemål og ser på Disney-serier med tenåringsjenter i skjørt som framhever rumpeballene.

Du overlever rosahegemoniet i barnehagen og når barne- og ungdomsskolen med sin evige kamp. Mot pupper som ikke kommer og pupper som er i veien og pupper som helst ikke skal være tema, men definitivt blir det. Mot rumper som vokser og hud som blir infisert og hormoner som gjør deg forelska i helt feil folk. Og så begynner du å blø. Men da er verden forberedt. Med femten ulike sorter klorbleika kunstfiber dynka i kjemikalier som visstnok har pusteevne og ph-balanse og pro skin formula, men som alle veit er laga med ett for øye: Å gjøre det mest mulig usynlig at kroppen din er møkk skitten fra og med nå og resten av livet.

Kanskje begynner du på videregående før du ligger med folk. Og du trygler helsesøster om piller og kondomer. For alle veit at det er du som kvinne som har ansvar for ikke å bli ung mor. Det var kvinnene som tapte kampen om hvilke kropper legemiddelfirmaene skulle fylle med hormoner til inntekt for en god sak, mens alle nikka og var enige om at man ikke trengte å utvikle p-piller for menn selv om det var like mulig.

Jevnlig utfører tabloider verden over spørreundersøkelser blant hundrevis av folk for å finne ut hvordan idealkroppen ser ut mens du forsøker så godt du kan å dekke behovet. Du fjerner hår og trimmer lår og sparer til silikonpupper, botox og restylane. Du sulter deg eller kaster opp eller en kombinasjon av de to for å komme inn i H&M, størrelse ekstra, ekstra lita rumpe. Og hele tiden er du fullstendig uvitende om at du 20-30-40 år fra nå kommer til å se lengselsfullt tilbake på bikinibilder av deg selv og tenke at det er helt ufattelig at du ikke skjønte hvor flott du så ut før ungene, tyngdekraften og metabolismen tok deg.

Du begynner på universitetet. Og du leser teorier. Om at kjønn bare er en konstruksjon og at det eksisterer en institusjonalisert makt som undertrykker og objektiviserer kvinnekroppen, og du sverger på å kjempe mot den sosiale kontrollen av kroppen din resten av livet. Men du fortsetter å ligge med folk. Og du blir forelska. Og du går på smell etter smell inntil noen plutselig elsker deg tilbake og dere flytter sammen og gifter dere og folk rundt deg, de fester blikket på magen din.

Kanskje blir magen gradvis større, bare for å signalisere at du dedikerer deg til barn som skal sprenge magemuskler og underliv og suge i filler puppene dine fordi de har mer rett til kroppen din enn du selv. Eller så forblir magen din den samme, og du tenker at du ikke vil ha barn og du blir en av de der. Som folket nikker til og smiler til, men innerst inne synes synd på fordi de tenker at de har en kropp som ikke fungerer som den skal. Eller du forblir singel og nærmer deg førti. Og rundt deg vokser en stilltiende enighet om at du snart må finne noen til å befrukte deg, ellers kommer du aldri til å få barn.

Imens har kroppen din gått inn i politikken. Helt opp til høyeste hold har noen meninger om hvorvidt du bør få ta abort eller bære fram uønskede barn. Om det virkelig skal brukes penger på å forske på kvinnesykdommer når det lønner seg så mye mindre enn å satse på manneplager. Om man skal gjøre noe med det faktum at menn voldtar eller om kvinner rett og slett bare er for villig og for billig. Det gjøres stortingsvedtak om kroppen din. Det holdes demonstrasjoner. Og den blir gjenstand for endeløse diskusjoner på Internett som i beste fall forteller deg at du fortsatt ikke er kvinne over egen kropp.

Tabloider verden over forteller deg hvor ofte du bør ha sex med mannen din mens du stadig vurderer å søke på finn.no etter en ny libido. Muskelsvinnet setter fart for alvor til fordel for ekspanderende fett, og du må jobbe enda hardere enn du i utgangspunktet ikke gjorde for ikke å legge på deg. Og før du pusher femti må du innfinne deg at med kroppen din nå har inntatt det som kvinneguiden.no kaller eplefasong. Det er ingen god nyhet, tenker du. For ingen har vel noensinne malt et kunstverk av et eple med mindre det var et stilleben sammen med noen druer og en banan.

Du har en liten periode hvor kroppen din får være i fred. Fordi du ikke gidder mer, ikke har mer å gi eller rett og slett vil flytte fokus. Men så når du overgangsalderen og så er du i gang igjen. Du svetter og depper og kjefter og sliter med å sove mens jobben krever mer av deg enn før fordi det har kommet yngre kolleger med ny kunnskap som du skal leve med helt fram til pensjonsalder, når du får beskjed om endelig å nyte livet til tross for alle sykdommer og plager som melder seg.

Og så blir du gammel og kroppen din slutter langsomt å fungere og du stinker. Av urin som lekker og skitt som tørker og dusjer du ikke klarer å ta. Men nå. Nå gir du endelig blanke og lar det være noen annens problem.

For du eier jo ikke kroppen din – uansett.

 
Mer å lese på Namdalsavisa: