NA-spaltist

Verdens overgang

(Foto: Rune Petter Ness)

Foto: Rune Petter Ness

I løpet av natta gikk jeg fra bekymring til fortvilelse, etterfulgt av sjokk. Kunne det virkelig være sant?

Når noe virkelig sjokkerende hender, blir vi instinktivt redde: Det vi absolutt ikke trodde kunne skje har likevel skjedd. På ordentlig. Og da begynner vi å lure, for hvis DETTE kunne skje: Hvilke andre ting kan da også skje? I dette terrenget ligger mye av vår menneskelige frykt – det er ikke alltid det som har skjedd som skremmer oss, men det som nå kan skje.

Forrige uke satt jeg hele valgnatta og så verdensbildet mitt endre seg for hver stemme som kom inn. Fra: «Jøss, dette var et snålt amerikansk presidentvalg.» til «Er det jeg nå ser på TV nå ekte, eller er jeg med i en slags revysketsj?». Da jeg vandret hjem på morgenen etter valgnatta, føltes det som om jeg hadde sett finaleforestillinga på revyfestivalen på Høylandet og fått beskjed av NRK og TV 2 om at alt var ekte. For så vidt føles det fortsatt sånn.

Så: Hva er det verste som kan skje? På kort sikt er det ganske mye. Nå er jeg riktignok ingen ekspert, men det er veldig fint om Iran ikke begynner å lage atomvåpen igjen. Atomkrig i Midtøsten vil fort kreve at resten av verden tar sider, og da blir det fort dårlig stemning. Det er også topp om ikke Trump oppløser Nato, for det er helt greit at Russland holder seg på sin side i Finnmark. Men disse tingene tror jeg faktisk teamet Trump nå setter sammen vil håndtere. For selv om Republikanerne har flertall i både Representantenes hus, Senat og snart Høyesterett, betyr ikke det at Trump får gjøre som han vil. Det finnes svært mange oppegående folk i statsapparatet – også i USA. Men det som kan få alle andre scenario til å blekne er det han faktisk er i ferd med å gjøre, nemlig å innsette en klimafornekter som sjef for miljøvernet.

Jeg kunne skrevet mye om klimaendringene, men om du ikke allerede har fått det med deg er Parisavtalen vanvittig viktig. Krysser vi to grader temperaturøkning, betyr ikke det at vi får to grader varmere vinter og sommer. For med økt temperatur øker svingningene drastisk. Det betyr stigende havnivå, ekstreme stormer og ekstreme tørker. Samt global matmangel og folkevandringer. Forskjellen på to og fire grader temperaturøkning er forskjellen på om vi har sivilisasjon eller ikke. Og med mindre vi de kommende årene kutter massivt i CO2-utslippene, er vi på full fart mot fire-seks grader temperaturøkning allerede i dette århundret.

I dette bildet passer det bra at USA og Kina nylig ratifiserte Parisavtalen, og velger å gå foran for å styre oss unna den katastrofale kursen vi nå har staket ut. Det passer tilsvarende dårlig at USA velger en så til de grader ukvalifisert president (At han ikke er i stand til å formulere fullstendige setninger trekker ned). Når han i tillegg påstår at klimaendringene er en kinesisk konspirasjon passer det enda dårligere. Og at han ønsker å trekke USA ut av Parisavtalen og mer eller mindre fjerne alt som heter statlige klimatiltak, ligger godt an til å bli det mest katastrofale en amerikansk president i vår tid kan finne på å gjøre.

På kort sikt ser det også ut til at han ønsker å sette USA flere tiår tilbake i tid når det gjelder både likestilling og menneskerettigheter, og som en president med uttalt støtte fra Ku Klux Klan er det et ganske stort spekter av dårlige ting som faktisk kan skje.

 Men: Det kan godt være vi om fire år ser tilbake på høsten 2016 og tenker at Trump var det beste som kunne skjedd.

For er det én ting som har blitt klinkende klart den siste uka, så er det at de progressive kreftene i verden har våknet. I den grad Obama har vært en hvilepute, er det nå få som tror at ting vil ordne seg av seg selv. Det likestilte menneskesynet har vist seg å være noe man må kjempe mye hardere for. I store deler av den vestlige verden bretter nå enda flere opp ermene og mobiliserer for klimakamp, likestilling og menneskeverd. Flere progressive partier opplever nå rekordstore innmeldinger, og om fire år kan pendelen ha svingt den andre veien.

Allerede har Trumps seier uansett ført til én positiv ting. Og det er at politiske partier og medier i hele vesten nå i seg selv og spør: «Hvorfor trodde vi ikke han kunne vinne?». Påminnelsen om at også de som tror de vet mest om politikk lever i sin egen boble er en viktig påminnelse. Og det har kanskje aldri vært viktigere at alle med forskjellig verdisyn kommer seg ut av egne bobler, og faktisk forsøker å forstå hvorfor de andre tenker som de gjør. Gjør flere dét blir debatten vesentlig mye mer konstruktiv.

Skulle dette bli bevegelsen Trump utløste, kan det være vi går en positiv framtid i møte. Men det kommer definitivt ikke av seg sjøl.






Mer å lese på Namdalsavisa: