Den røde løperen må vike for reinen på vidda

Gode venner Gjeterhunden Frijme er alltid med søstrene Lene Cecilia (til venstre) og Ina-Theres Sparrok ut på jobb. – Han er med på ATV, skuter og motorsykkel, så han er litt bortskjemt med skyss. Det er litt som å ha med seg et barn, forteller Lene Cecilia Sparrok.  FOTO: BJØRN TORE NESS
            (Foto: BJØRN TORE NESS)

Gode venner Gjeterhunden Frijme er alltid med søstrene Lene Cecilia (til venstre) og Ina-Theres Sparrok ut på jobb. – Han er med på ATV, skuter og motorsykkel, så han er litt bortskjemt med skyss. Det er litt som å ha med seg et barn, forteller Lene Cecilia Sparrok. FOTO: BJØRN TORE NESSFoto: BJØRN TORE NESS

Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

Både Foldafjord og Olav Duun måtte sette igjen passasjerer på Black Friday

– Aldri opplevd maken til pågang

Lene Cecilia Sparrok (19) fra Namsskogan har opplevd skuespillerdrømmen. Men selv er hun mer opptatt av å ta vare på den samiske kulturarven.

Når NA møter den unge skuespilleren, er det tidlig formiddag. I løpet av natta har vinteren gitt et tydelig forvarsel om at den er på vei. Snøen har lagt seg i fjellene, og myra er hardfrossen. Dypt inne i Åbygdas skoger forbereder to unge damer seg på en av årets store begivenheter.

For snart er det reinslakting og klargjøring til vinterbeite. Lene jobber sammen med storesøster Ina-Theres, og det er travle dager. De er godt i gang med å bytte ut deler av det rundt 30 år gamle gjerdet på oppsamlingsplassen som ligger på Setermoen i Åbygda.

– Vi holder på med flytting av reinen nå, så det er ganske travle dager for å få alt klart, forteller Lene.

Men i den siste tida har nittenåringen drevet med helt andre ting enn reindrift. For med hovedrollen i den nå prisbelønte filmen «Sameblod» – som for øvrig er den første sør-samisktalende spillefilmen noen sinne – har hun deltatt på filmfestivaler verden over.

Det hele toppet seg i begynnelsen av november da hun med sin første filmrolle, ble kåret til beste skuespillerinne under Tokyo International Film Festival. Prisen har tidligere blitt vunnet av store Hollywood-stjerner som Glenn Close, Helena Bonham Carter og Abigail Breslin. Og nå altså av ei ungjente fra Namsskogan.

En ny verden

Familiens reindrift har bestandig vært sentral i livet til Lene. Den tradisjonsrike drifta er en livsstil, og dyra trenger kontinuerlig oppfølging. Derfor har ikke ferie- turer til det store utland blitt prioritert. Reisene til verdens største filmfestivaler ble dermed ei helt ny og overveldende erfaring.

– Hvordan var det å oppleve en millionby som Tokyo?

– Det var helt annerledes enn det jeg er vant til. Jeg trodde at jeg var vant til storbyer, men det var jeg ikke. Dette var noe annet enn Namsos, sier hun og ler.

Kontrasten mellom Tokyo og arbeidsplassen i namdalsk natur kunne knapt vært større. Selv om hun er vant til å befinne seg i vidstrakte fjell og dype skoger til daglig, var det ingenting sammenlignet med størrelsen på den japanske hovedstaden.

– Alt var så stort. Jeg følte meg veldig liten. Selv om det bor mange mennesker der, føler du deg likevel så ensom.

Mens Lene befant seg på den andre sida av kloden, kjente hun raskt på savnet av hverdagens mange høydepunkter – som foregikk uten henne til stede.

– Samtidig som jeg befant meg i Tokyo, samlet de inn reinen hjemme, og da kjente jeg at jeg fikk veldig heimlengsel.


Les anmeldelse av filmen her:



Men oppholdet bød på mange interessante opplevelser, og møtet med japansk kultur var fylt av nye inntrykk.

– Det er veldig system på det meste. Kulturen er veldig annerledes der borte. Maten var veldig god, og folk var utrolig trivelige og hjelpsomme.

Japanerne er ikke kjent for å mestre det engelske språket særlig godt, noe den unge skuespilleren fikk erfare.

– I rushtida var det vanskelig å finne fram, for det meste av skilting er kun på japansk. Men japanerne er veldig høflige, så når jeg spurte om vegen, forklarte de hvor jeg skulle gå, selv om de ikke visste. De er så høflige at de heller sier feil enn å si at de ikke vet.

– Hva var det mest spesielle du opplevde?

– Det merkeligste var nok å bruke doene deres. Japanerne er veldig blyge, så derfor har de musikk på do. Så der sto jeg med musikk i bakgrunnen og et hi-tech-toalett som vasker og føner rumpa, som jeg ikke forsto noe av. Da var det bare å trykke på noen knapper og håpe at det gikk bra, sier Lene og ler.

Da hun kom heim, var familien svært nysgjerrige på hva hun hadde opplevd. Storesøster Ina-Theres ble nesten litt bekymret.

– Vi synes det er veldig artig at hun får være med på dette. Vi har spurt om så mye at jeg fryktet for at hun skulle bli lei, sier Ina-Theres og ler. Lene smiler tilbake, og må si seg enig i at det har blitt mange spørsmål den siste tida.

Prisvinner Under Tokyo International Film Festival i starten av november, vant Lene prisen for beste skuespillerinne. Regissør Amanda Kernell (til høyre) var full av lovord om den unge skuespilleren. – Lene har vært så modig og dyktig, og jeg er så glad for at hun vant prisen, sa hun etter at det ble klart at Lene vant. FOTO:TOKYO INTERNATIONAL FILM FESTIVALFoto: Tokyo International Film Festival

 

Krevende innspilling

«Sameblod» handler om ei ung samejente som opplever å bli utsatt for rasisme og grusom raseforskning. Hun bestemmer seg for å flykte fra all uretten. Det blir ei krevende reise.

Rollen som den unge kvinnen Elle-Marja er Lenes aller første filmrolle, og det var tilfeldigheter som gjorde at hun ble kontaktet av filmens regissør Amanda Kernell. Da hun skulle lage filmen, brukte hun to år på forberedelser. Grunnen var at hun måtte finne skuespillere som snakket sør-samisk.

I dag er det bare rundt 500 mennesker som snakker sør- samisk flytende. Så hvis språket skulle brukes i filmen, var hun avhengig av å finne egnede kandidater. Og det var slik Lene og lillesøstra Mia kom inn i bildet. En dag fikk Lene plutselig en melding på epost.

– Jeg ble overrasket over å bli spurt om å bli med. Å bli skuespiller var ikke noe jeg hadde tenkt på – det var ikke den store drømmen. Planen har alltid vært å drive med rein. Men det virket spennende å prøve noe nytt, så det ble til at jeg takket ja.

Deretter fulgte prøvespilling, før hun til slutt ble tilbudt rollen. Familien hadde heller ikke sett for seg at Lene skulle bli skue- spiller, men ga sin fulle støtte til prosjektet.

– Vi sa at hun måtte gjøre det og se hvordan det ble. Dette var jo den første sør-samiske filmen noen gang, så det var et historisk øyeblikk, sier Ina-Theres.

Den eneste erfaringa Lene og Mia hadde fra skuespilleryrket, var fra et teaterstykke på Stiklestad og uhøytidelige forestillinger på internatskolen. Derfor ble det mye jobb før innspillinga begynte.

– Siden jeg manglet erfaring ble det mye hard jobbing på forhånd. Historien om rasebiologene og rasismen er veldig kjent, og det er et vanskelig tema. Filmen er veldig rå, og det krevde en del å gå inn i karakteren, forteller Lene.

– Dette er jo ei sann historie, og det er viktig at den blir tatt fram. Det samer ble utsatt for er nesten ikke til å tro. At Lene og Mia måtte gjenoppleve dette, var nok krevende, sier Ina-Theres.

Tidkrevende jobb Å skifte ut gamle gjerder tar både tid og krefter. Men søstrene Lene (ttil venstre) og Ina-Theres Sparrok er ikke redd for å ta i et tak. – Du må være selvstendig om du skal holde på med reindrift. Vi er oppdratt til å klare oss selv, så det er ikke noe problem, sier Lene.Foto: BJØRN TORE NESS

 

Hjelp fra skolen

Da Lene begynte på videregående, vurderte hun å starte på dramalinja. I stedet falt valget på design, hvor hun spesialiserte seg i duedtie – samisk sløyd. Noen skuespillerdrøm har hun som nevnt aldri hatt, men er glad for at skolen i Grong hjalp til under innspillingsperioden.

– De la opp til at jeg kunne bli med på filmen. Uten deres velvilje hadde jeg nok ikke blitt med. Jeg er opptatt av å ha en utdannelse, og ville ikke sluttet for å være med på en film.

Men Lene har alltid vært glad i å se på film, og hennes norske favoritt er ungdomsdramaet «Ikke naken», mens «Hunger Games»-serien er favoritten blant utenlandske filmer. Stikkordet for disse filmene er sterke kvinneroller.

– Katniss, som er hovedkarakteren i «Hunger Games», er både jente og helt. Det er bra med filmer hvor ei jente kommer og rydder opp. Litt feminist må man jo være.

Familiebedrift

Til daglig er Lene mye sammen med storesøster Ina-Theres, som er den eneste kvinnen med driftsenhet for rein i distriktet. Den overtok hun fra faren, og både Lene og lillesøster Mia er reineiere under hennes enhet. For søstrene var dette et naturlig valg.

– Det er dette jeg er vokst opp med. Det er en livsstil. Som jeg ser det er det en selvfølge at jeg skal drive med dette, sier Lene.

Reindriftsnæringa har lenge vært ganske mannsdominert, men som i andre deler av samfunnet, er dette i endring.

– I det siste har det blitt flere og flere kvinner i næringa, sier Ina-Theres.

At tre unge jenter skulle overta drifta, var aldri et spørsmål.

– Vi er oppdratt til å tro at vi ikke er noe dårligere enn gutter. Og så fikk jo pappa bare jenter, sier Ina-Theres og ler hjertelig.

I et historisk perspektiv er mannsdominansen relativt ny i reindriftsnæringa, for same- kvinnene deltok like mye som mennene før i tida.

– Det var først da motoriserte hjelpemiddel kom at mennene tok mer over, sier Ina-Theres.

Nevenyttig Gamle gjerdestolper må skiftes ut på den store innsamlingsplassen, og da trår Lene gladelig til. – Det er en livsstil. Som jeg ser det, er det en selvfølge at jeg skal drive med dette, sier hun.Foto: BJØRN TORE NESS

 

Fordommene

Oppgjøret med rasisme er sentralt i «Sameblod», og heldigvis ble raseforskerne pensjonert og tankegodset etter hvert forkastet. Likevel er temaet ubehagelig aktuelt. Også i dagens samfunn opplever mange samer å bli møtt med rasisme og fordommer.

– Jo mer vi kjemper for vår sak, jo mer rasisme opplever vi. Vi opplever det hele tida. Det er slitsomt å hele tida måtte forsvare seg selv, sier Lene.

– Vi opplever hele tida press fra storsamfunnet. Det bygges veger, toglinjer og vindmøller, for å nevne noe. Vi er bestandig nødt til å kjempe for å bevare beiteområdene og må alltid passe på, utdyper Ina-Theres.

– Vi prøver bare å bevare levemåten vår, sånn at vi kan leve det livet vi er født til, legger Lene til.

Søstrene Sparrok har alle sammen gått på internatskole i Snåsa, og da Ina-Theres begynte på videregående i Steinkjer, opplevde hun noe som har brent seg fast i minnet.

Foran hele klassen avslørte den erfarne læreren hvor lite kunnskap han og mange har om samenes kultur og livsstil. «Bor dere i lavvo?», var hans spørsmål til den unge jenta.

– Jeg ble forferdet over at noen som underviser kan ha så lite kunnskap hvordan vi lever. Det er mye uvitenhet, sier hun.

– Folk tror at vi alltid går med kofter, at vi joiker dagen lang og bor i lavvo. Vi blir oppfattet som en turistattraksjon. Du er liksom bra nok same når du går i kofte, men vi får mye kjeft så fort vi snakker om rovdyrpolitikk eller forsvarer beiteområdene våre, sier Lene.

Samene har lenge blitt utsatt for ei ensidig framstilling, som gjerne er svært romantisert og idyllisk. Jentene mener at dette er stigmatiserende og misvisende i forhold til hvordan de faktisk lever.

– Folk vet ikke hvor hardt arbeidet er. Vi er ute hver dag, uansett vær. Vi kan ikke bare ta oss ferie, for reinen krever gjeting hele tida, sier Lene.

Framtida

Lene begynte som reindriftslærling i høst, og skal være det i to år. Innimellom all jobbinga får hun tid til å dyrke sine hobbyer, som i hovedsak er håndverk.

– Det blir jo litt arbeid utenom drifta. Jeg syr kofter, garver skinn og holder på med samisk sløyd. Jeg er opptatt av å ta vare på den samiske kulturarven.

Selv om det verste kjøret med filmfestivaler er over, blir det ikke helt slutt på oppdrag i forbindelse med «Sameblod».

– Noen flere arrangement blir det. Blant annet blir det norsk premiere i Trondheim 5. februar neste år. Da er det 100 år siden det første møtet i Norske Reindriftsamers Landsforbund ble holdt, som også ble startet av en kvinne.

Hvor vegen går videre for Lene, er hun ikke sikker på selv engang. Men at vi har hørt det siste fra henne er høyst tvilsomt.

Mer å lese på Namdalsavisa: