I vattnissens tegn

Ukeslutt NA-journalist Øivind Rånes.
            (Foto: Bjørn Tore Ness)

Ukeslutt NA-journalist Øivind Rånes.Foto: Bjørn Tore Ness

Om noen få dager skal plastbusken blåses ren for støv fra kjelleren, og atter danderes med glitter, lys og stas.

Skjønt, ikke bare stas, det er også en årlig kilde til stille «gråt og tenders gnidsel». Det oppstår når eskene med julepynt åpnes og bataljonen med dorullnisser og vattdyr fra tidligere julefeiringer velter fram som ei åsgårdsrei og far kjenner det går kalde ilinger nedover ryggraden. For uansett hvor mange du hiver, brenner i ovnen eller sender til gjenvinning, er det alltid noen som har overlevd.

«Jula e høgtid med tradisjon».

Tradisjoner er viktig, men ikke så viktig at de blir en trussel mot klimaet, miljøet og husfreden.

Kan noen klargjøre hvem i huleste det er som i all sin pedagogiske kraft og viten har funnet ut at brukte doruller, lodden filt, skolelim og vatt angivelig topper ønskelista over julepynt i norske heimer?

«Å'n Ole, hainn e ein tradisjonsrik person».

Og hva skal en stakkar gjøre når fire-, seks-, åtte-, elleve- og fjortenåringen i huset står med favnene fulle av nye kreasjoner av det ekstremt brannfarlige slaget, og forlanger den beste plassen på treet? Altså fronten. Hvor ondskapsfulle nisseøyne og glitrende reinsdyr med rød filtnese kan følge hver bevegelse i rommet.

La oss en gang for alle fastslå at dorullkreasjoner og vattnisser er pynt av verste skuffe. Ingen vil ha dem, men alle får dem. Selv min mor (72) som har stor overbærenhet med barnebarnas kreative krumspring, synes dorullnissen som fenomen snarlig burde avgå ved førjulsdøden. For godt. Og vi må ikke glemme miljøet.

Time etter time, dag etter dag, fra oktober til desember er ungene sysselsatt med industriproduksjon til alle foreldres og miljøets store skrekk.

«Hain hell sæ åt ælnakka, sei at der står det...»

Bare tenk på hvilke uhorvelige mengder bomull, vattdotter doruller og plastbasert glitter som må produseres med forurensende kullkraft og barne- arbeid i utviklingsland for å få det hele til å gå rundt. Vi snakker om tonn og tusenvis av kubikkmeter hvert eneste år. Egentlig er det litt merkelig at ingen har foreslått å innføre en egen vattnisseavgift som en motkonjunktur.

Men fatt mot. Det er bare 21 dager til vintersolverv, dagene blir lysere og dorullnissene forsvinner ned i kjelleren...

«Det e jul bærre ein gong fer året».

Mer å lese på Namdalsavisa: