«Oteren er min eneste venn i Namsos»

Livrett Fersk fisk fra hånd til munn.

Sittende alene på kaia , har Jehad fra Syria blitt venn med en oter. De møtes over et herremåltid – hver natt. Se video!

NAMSOS: I skinnet av månen plystrer syriske Jehad mot den blikkstille Namsenfjorden. «The little devil» kjenner igjen signalet – og kommer baksende til nattas matgilde.

Kom, kom. Du trenger en fisk, sier 36-åringen – på arabisk – mens han tre ganger klapper venstrehånda på venstre lår, bøyer seg ned og holder fram en rykende fersk makrell.

Idet middagsgjesten dukker opp, piler ei svart, hjemløs katt – som er ute i samme ærend – av gårde bortover kaia før den forsvinner i mørket bortenfor Kornsiloen.

Den lille djevelen

– Jeg kaller oteren «the little devil» – den lille djevelen. Hver gang han kommer opp på land, blir han aggressiv og jager bort katta.

Forsiktig løfter det gråbrune pelsdyret hodet, snuser med nesa før den med sterke tenner napper fangsten ut av høyrehånda til Jehad Marouf.

– Jeg er blitt veldig glad i oteren. Jeg møtte ham for første gang for tre måneder siden. Først var han skeptisk og trakk seg unna. Torde ikke nærme seg helt. Men siden han tok imot sin første fisk har vi fått et spesielt tillitsforhold. Jeg sørger for å gi ham fisk. Han holder meg med selskap. Natt etter natt. Han er min eneste venn i Namsos. Han er den eneste jeg kan stole på. Han forstår meg mer enn mennesker.

Napper fisken Forsiktig nærmer oteren seg Jehad, før den napper makrellen ut av hånda hans, og legger seg til rette for å nyte maten i ro og mak.Foto: Jehad

 

Mens oteren glir ned i vannflata, med makrellen i kjeften, henter Jehad fram en grå pakke med rulletobakk fra innerlomma på vinterjakka.

– Jeg holdt opp å røyke i sju år. Men da jeg kom til Norge, begynte jeg igjen. Det er ikke sunt, men nødvendig, sier han, tar et realt magadrag før han blåser ut røyken.

I fem måneder har Jehad slitt med søvnløshet – ikke et uvanlig problem for et menneske som har vært på flukt.

– I løpet av 48 timer er jeg heldig om jeg får sove tre–fire timer til sammen. Til tider sover jeg ikke i det hele tatt. Jeg får ikke til å slappe av. Klarer ikke å være på mottaket. Å være på rommet mitt gjør meg annerledes. Derfor er jeg mest mulig ute for å få ut fortvilelsen. For denne tilværelsen spiser deg levende. Du har ikke lenger kontrollen over ditt eget liv. Usikkerheten om framtida – om hva som vil skje med meg – påvirker hele livet. Å vente på svar om jeg får oppholdstillatelse, er forferdelig. Jeg tenker på familien, på framtida, på livet, på hvorfor jeg har havnet i denne situasjonen, på hvorfor dette hendte akkurat meg.

Ifølge Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) opplever mange flyktninger perioder med søvnproblemer, som er et debutproblem ved psykiske lidelser. Noen plages hver natt, andre av og til. Problemene kan arte seg som vansker med å sovne, stadig avbrutt søvn, tidlig oppvåkning eller gjentatte mareritt. Jehad har vært så deprimert at han har fått hjelp av det norske helsevesenet, medgir han.

– Og det er derfor jeg fisker hele tida. Mellom fire og 12 timer hver dag bruker jeg til å fiske. Jeg har tatt 2.513 fisker siden jeg kom til Namsos. Sist uke fanget jeg 62 fisker. En av dem en sjukilos torsk. Den var feit og fin. Jeg spiser bare litt av fangsten selv. Mesteparten gir jeg bort.

Tålmodig Jehad Mansouri sitter alene på kaia, natt etter natt, mens han tålmodig venter på at fisken skal nappe. foto: bjørn tore nessFoto: BJØRN TORE NESS

 

– Du skjønner; jeg må holde meg i aktivitet når jeg ikke får sove. Dette er en fin plass å søke tilflukt, finne roa, få de tunge tankene over på andre ting. Når jeg får fisk, glemmer jeg alt, ler Jehad.

På kaikanten rykker det til i den lånte fiskestanga med fem kroker. Med den egenkjøpte fiskesnella til 200 kroner drar han inn en ny makrell. Tar den av kroken, legger den på et rekkverk, stikker knivbladet i hodet på fisken og legger fangsten i den grønne matavfallsposen.

– Nå blir det mer mat på oteren! Bare vent: Den kan komme tilbake når som helst. Det hender han har med seg sønnen, som venter i vannet mens pappa henter maten, Husk å være stille. Han er skeptisk til nye stemmer.

– Sosial partner

Bjarne O. Braastad er professor i etologi og dr.philos. ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. Han har arbeidet med forskning og undervisning innen atferd og velferd hos dyr siden 1979, og etter hvert også om forholdet mellom dyr og mennesker. Han beskriver syrerens tette kontakt med oteren som et «interessant tilfelle».

– Vi har jobbet mest med mennesker med psykiske lidelser og demente, og syreren hører nok til dem som kan ha visse psykiske lidelser etter krigen, sier professoren.

ULVETANN I et perlekjede rundt halsen henger det en ulvetann. – Jeg skjøt ulven i ørkenen da jeg var 16-17 år, forteller Jehad.Foto: BJØRN TORE NESS

– Hva slags betydning kan dyr ha som terapi for folk som sliter?

– Dyr er først og fremst en sosial partner, en du kan betro deg til og som ikke sladrer videre. Dette kan like gjerne være en hund, som ei ku eller en oter, om du får nær nok kontakt. I tillegg kan dyr, spesielt for mennesker som sliter og er i kontakt med helsevesenet, være individer du kan vise omsorg overfor. Pasienter er ofte passive mottakere av omsorg, og ved å få vist sin omsorg overfor et dyr, gjenoppretter du en balanse på en måte, ved at du ikke bare mottar hjelp fra andre, men selv yter hjelp. Jeg tror nok at for syreren er det viktigste at noen trenger ham, uten å stille spesielle krav til gjenytelse. Oteren kommer jo frivillig. Oteren får omsorg, og begge har fått en sosial partner, sier Braastad, og fortsetter:

– Det å oppleve mestring ved at oteren faktisk godtar maten og kommer igjen og igjen, kan bidra til at syreren opplever mindre depresjon og angst. Dette er en mekanisme vi også ser for mennesker som gis dyreassistert terapi ved å arbeide i fjøs med melkekyr, eller arbeide med hest.

– Hvorfor er det slik at dyr kan ha en terapeutisk effekt?

– Årsaken til at dyr kan ha en terapeutisk effekt, finnes det flere teorier for. Den viktigste her er nok biofili-teorien, det vil si at mennesker har en iboende kjærlighet til alt levende, spesielt dyr, men også planter og natur kan virke her. Dyr har mange av de samme behovene, egenskapene og emosjonene som mennesker har, og man opplever derfor lett en nærhet til et dyr, sier Braastad.

– På hvilken måte brukes dyr i terapi, og i hvilket omfang?

– Dyr brukes i terapi på et mangfold av måter. Internasjonalt, ikke så mye i Norge. Som ledd i terapi utført av psykologer og psykiatere over for mennesker med psykiske lidelser – oftest med hund, miljøterapi overfor autistiske barn, dyreassisterte intervensjoner innen Grønn omsorg – som Inn på tunet, der husdyr brukes eller dyr på sykehjem. Omfanget av dette i Norge har vel ingen oversikt over.

I USA har en regnet ut at i løpet av et hundeliv kan en hjelpehund spare personellutgifter (betalt og ubetalt) tilsvarende 420.000 kroner.

Fortsatt er det langt igjen til medisinere og psykologer fullt ut aksepterer og forstår det potensialet som ligger i å bruke dyr for å fremme menneskets psykiske og fysiske helse.

Gutten i røyken Da Jehad kom til Norge begynte han å røyke igjen. – Ikke bra for helsa, men nødvendig, fastslår han.Foto: BJØRN TORE NESS

 

Levde det gode liv

– Fryser du? Du kan få låne hanskene mine!

Jehad Marouf har levd det gode liv i varmen. Han er fra en velstående familie i millionbyen Damaskus. Oppvokst i samme område som den forhatte presidenten Assad. Utdannet innen hotellbransjen. Salgssjef i et datafirma, drev to butikker som solgte mobiltelefoner, tjente 1.300 dollar i måneden, bodde i et 150 kvadratmeter stort murhus, eide tre biler – og dyrket sin store lidenskap; jakt.

– Jeg hadde ei stor våpensamling, og jaktet på alt. Villsvin, elg, and, hyener, sier Syrias fjerde beste leirdueskytter før krigen – og viser fram halskjedet.

– Dette er ei tann fra den første ulven jeg skjøt i ørkenen da jeg var 16–17 år. Det er en besettelse som er i blodet – som diabetes som ikke kan sendes ut av kroppen. Fiske hadde jeg aldri gjort før jeg kom til Norge. Vet du hva det første jeg gjorde da jeg kom til Norge? Jeg la ut et bilde på Facebook av meg selv og en fisk. Da reagerte kompisene mine: «Nå fisker du ja, din tosk». He he. Men det er en god følelse å fiske. Her på kaia løser jeg mine problemer og slapper av.

Tvunget til å flykte

– Men hvordan havnet du her?

Jehad finner lighteren og fyrer opp en ny rullings. Snur seg mot fjorden og kikker opp mot månen.

– Å flykte er ikke ei god løsning. Men hvis skjebnen din tvinger deg til det, er det annerledes. Jeg levde med bomber i fem år. Hver morgen vekket jeg min familie, slik at vi kunne spise frokost i lag. Jeg fryktet at hver morgen kunne være den siste vi hadde sammen.

– Jeg var ikke involvert i krigen på noen måter. Men familien min var livredde for at jeg skulle bli beordret til militærtjeneste da krigen brøt løs. Derfor tvang familien min meg til å reise – de fryktet at jeg ellers skulle bli fengslet, torturert eller drept. Samtidig ville jeg heller ikke bidra til å drepe mine landsmenn. På grunn av det kan jeg aldri reise tilbake til Syria. Det er hjerteskjærende, for jeg elsker landet mitt, Men i regimets øyne er jeg en forræder. Bortsett fra jobbreiser til Libanon og Jordan, hadde han aldri vært utenfor Syria før flukten via Libanon, Tyrkia, Hellas, Serbia, Ungarn, Østerrike, Tyskland og Sverige endte opp på Oslo S i september i fjor.

– Hvis noen for sju år siden hadde sagt at jeg kom til å bo i et annet land – langt hjemmefra – i 2016, ville jeg sagt at vedkommende var sprø. Det var utenkelig. Nå er det ikke det lenger. Siden jeg kom til Norge har jeg bodd i Oslo, Oppegård, Osnes, Trysil, fire måneder i Grong og nå i Namsos på femte måneden. Mottak er ikke en god plass å leve. Men jeg har ikke noen bedre løsning. Jeg lever som en sigøyner. Dette er ikke et liv i det hele tatt – det føles som et fengsel, sier han – tilbake i det 12 kvadratmeter store rommet på mottaket, hvor han tilbringer så lite tid som mulig.

Fiskeutstyr I en søppeldunk på oppholdsrommet er fiskeutstyret plassert.Foto: BJØRN TORE NESS

 

– Beklager rotet! Det er en god grunn til at jeg ikke liker å være her. Det er utendørs jeg har det best.

Jehad plukker opp mobilen fra lomma – og viser fram bilder av alle fiskene han har dratt opp fra sjøen.

– Hvis jeg mister telefonen, mister jeg all kontakt med omverdenen. Den er min kontakt med verden. Vanligvis snakker jeg med familien to ganger i uka. Men den siste tida har det blitt mindre. Jeg vil ikke at mamma skal se at jeg er lei meg. Jeg er ikke så god til å lyve – og mora mi er veldig god til å lese meg. Jeg er ikke gal, prøver å forstå situasjonen, prøver å være tålmodig, men det er ikke enkelt i det hele tatt. I halvannet år har jeg ventet på svar om jeg får bli. Jeg venter, venter og venter.

– Hva skal til for at du får sove igjen?

– Det er 1.000-dollar-spørsmålet. Hvis jeg hadde visst det, ville jeg hatt løsninga på alt.

Ny månenatt.

Jehad tar sekken på ryggen, plukker fiskestanga opp fra gulvet – og trasker ned mot kaia.

– Hør på plasket! Nå er The little devil her igjen. Vent her – så henter jeg en fisk. Han må jo ha mat. Akkurat dette er den beste terapien for meg.

Stor fangst Jehad er glad i å fiske. Foto: Privat

 
Mer å lese på Namdalsavisa: