Dagbok fra Amman

Søndag 4. september

Etter langt tids planlegging er vi omsider på veg til Jordan. To glade musikanter med respektive livsledsagere skal representere orkesteret DDE på feltturen og et innslag i TV2s artistgalla til jul. Oppdragsgiver Flyktninghjelpen ville i utgangspunktet ha alle bandets 6 medlemmer med, men presiserte tidlig at det nødvendigvis måtte være frivillig å dra. Av ulike grunner ble det kun Bjarne og jeg som kunne tenke oss å ta turen. Det åpnet for en litt annen løsning, og for å få en bredere forståelse av situasjonen, kulturen og utfordringene vi skal settes oss inn i, har vi derfor bedt våre respektive om å være med.

Mange tanker om reisemålet og opplevelsene som venter har svirret i hodet de siste ukene. Det meste handler om krig og egen sikkerhet. Jordan er omringet av noen av de største konfliktene vi har i verden nå, og vi skal møte mennesker og skjebner i en fremmed kultur vi bare sporadisk får møte i vårt daglige virke.

Har skjøvet de fleste problemstillingene foran meg, har konkludert med at det blir for vanskelig å forestille seg. Det ble mer alvor etter sikkerhetsbriefen i forrige uke. Med instrukser om en konservativ kleskodeks og høflighetsritualer langt fra vårt likestilte vestlige levesett, tok hele reisa mer plass i hodet enn tidligere. Det bars ut å handle store klær i kakifarver og hvitt, og damene som i utgangspunktet plages nok med temperaturen, visste ikke helt hva de skulle anskaffe til kofferten skulle pakkes.


 

Alvoret sank nok også langt inn da vi ble orientert om muligheten for kidnappingsscenarioer, attentater, demonstrasjoner, sykdommer og smitte. Fremdeles er egen situasjon den største bekymringen. Blir litt flau av å erkjenne det. Vi skal møte både barn og voksne vi må anta er traumatisert og i den ytterste nød, det er vanskelig å ta inn...

I går kveld sto vi på scenen i Volda foran 2000 glade sunnmøringer. De sang med av full hals på hele konserten. Nesten alle. De gikk et stikk i meg da jeg så et knippe karer som helt tydelig hadde en litt annen opprinnelse. De så liksom ikke like glade ut som de i rundt dem, og den ene sto ganske så rolig å så på meg gjennom stort sett hele konserten. Han fulgte med på alle mine bevegelser. Sa til meg selv at det nok var en tilfeldighet, men vissheten om at vi dagen etter skulle sitte på flyet til Jordan gjorde meg oppmerksom. Jo, jeg var nok litt redd.

Nå sitter vi på flyet fra Frankfurt, er framme om ca tre timer. Spent på hva som venter når vi lander. Har blitt fortalt av en bekjent at man må regne med 2 timer før man kommer seg gjennom sikkerhet, pass og så videre. Møtte Stian fra Flyktninghjelpen på Gardermoen, har pratet en del under vegs om dagene som kommer, om forventningene og skepsisen. Flink kar, er bare 28, men oser allerede av erfaring og ro.

Klokka er 01.39, vi har kommet oss gjennom passkontroll, kjøpt visum, ny passkontroll, fått bagasjen, sitter nå i en komfortabel minibuss. Det gikk faktisk meget bra tross alle spådommer om vanskelige sikkerhetsfolk. Riktig nok måtte vi stå rykke bakerst i passkøen da vi bare hadde USD og ikke JOD, og fikk vi klar beskjed i passkontrollen da Lise prøvde å gå foran Bjarne: ”Barak!” sa offiseren bestemt og pekte mot Bjarne. Kara først! Ute i ankomsthallen ble vi imidlertid tatt imot av Bataoul, en meget hyggelig mann som nå kjører oss inn til Amman.



 

Mandag 5. september

Dagen er satt av til informasjon, nye sikkerhetsbriefer og en omvisning i Zaatari. Vi ble møtt ved frokosten av Ingrid i Flyktninghjelpens hovedkontor i Oslo som sammen med lokalt ansatte Dara geleidet oss til Amman-kontoret rett borti gata. Her fikk vi møte lederen for Jordan-kontoret, før sikkerhetsdirektøren gikk gjennom en ny brief.

Med kledelig fransk aksent ble vi beroliget i forhold til hvordan vår sikkerhet ville bli ivaretatt. Vi er nå på veg ut av Amman hvor vi kjører østover mot den syriske grensen. Har i den kaotiske bytrafikken observert at det snart er valg. Det er valgplakater i hver eneste rundkjøring og på hver lyktestolpe, i hele sentrum og langt ut på motorvegen. Det ser ut til at de ulike partiene er fargekodet som her hjemme. Bilder av nesten bare menn. Dara og Bataoul er guider og tolker i framsetet, og kan fortelle at det nesten uten unntak ganske riktig kun er én dame representert i hvert parti.

Vi har kjørt i ca en time fra Amman nå. Kjørekulturen på motorvegen minner mest om et sykkelritt du ser på TV. Førstemann! Det veksles mellom kjørefeltene og det blir gjerne en mer i bredden en antall felt. Langs den støvete vegen har lokale kjøpmenn parkert, og du kan få handlet det meste av grønnsaker med et lite vegstopp. Og plutselig ble det full stopp, en kar i det innerste feltet fant det for godt å ville tilbake et stykke, så han rygget likså godt på tvers av motorvegen. Utrolig nok går det bra. Det ser det ut til at så lenge alle forventer en slik kjørekultur, så fungerer på et vis, merkelig nok.

Det har blitt rimelig øde langs vegen etter hvert. Kun beduinene med sine karakteristiske telt, sauer og noen få hester bryter opp det kakifargede sanddekte landskapet. Vi er på veg mot det østlige Jordan, ørkenen. Det er her Zaatari Flyktningeleir er plassert, ca 30 km fra grensa til Syria. Når vi svinger av til leiren passerer vi første checkpoint, bevoktet med bevæpnet personell og pansrede kjøretøy. Alle har pass og ID-kort klart, men kolonnen fra NRC blir fort vinket videre.

Vi har passert den ytterste sikkerhetssonen rundt leiren, og på veg inn mot hovedporten kan vi se militære kjøretøy i samme sone ute i det åpne landskapet. Nytt checkpoint, fram med ID-papirer og pass, og vi er inne. Vi kjører langs et piggtrådgjerde og parkerer utenfor hovedkontoret og møter øverstkommanderende i leiren som drives av FNs høykommisær for flykninger. Igjen, fram med ID-kort, sikkerhetsnivået er høyt.


 

Mannen som tar i mot oss er en blidspent engelsk ”chap”. Vitser og oser av selvtillit. Han har lang fartstid i konfliktområder får vi vite, og væremåten hans er avvæpnende. Det jeg måtte ha av skepsis er i ferd med å forsvinne.

Han forteller historien om leieren, hvilke organisasjoner som er representert, om fokus for hjelpearbeidet for de 83.000 flyktningene, hvorav halvparten barn. Og om hovedhensikten med det massive sikkerhetsopplegget. Opplevd trygghet er i leiren synonymt med piggtråd og våpen, ikke for å sperre noen inne, men å holde farene ute. Vi får også se registreringskontoret hvor de har tatt i bruk det nyeste av datateknologi med iris-scanning av øynene i stedet for fingeravtrykk.

Kontrasten er stor fra den nesten James Bond-aktige ID-registreringen til de rustne gjerdene og piggtråden utenfor. De lange køene for registrering og de mest nødvendige tingene er nå borte, vi får vite at leiren ikke tar inn flere. Leiren er i ferd med å gå over fra et akuttmottak til en mer eller mindre permanent bosetting. Briten forteller at det er en viktig faktor for å etablere stabilitet og trygge rammer i leiren. 

Turen går videre til en barneskole, og når vi runder hushjørnet blir vi overrasket av en hel skoleklasse med smårollinger. De har malt en av skolens vegger med blomster, hus og trær, og vi får overrakt hvert vårt papirhjerte. Lek med glade barn og håndmaling på vegg. Litt vanskelig å kommunisere, engelsk er det ikke så mye hjelp i, så her må fingerspråk, grimaser og Dara trå til. Etterpå blir barna med oss bak bygningen for å vaske hendene.

En 20 meter lang vaskerenne med friskt vann, lek og latter. En av guttene hjelper meg å se over at all malingen er borte fra hendene. Han er blid og omtenksom, og virker også trygg på to voksne karer som snakker rart. Etterpå er det mer filming og fotografering, og en av de minste guttene kommer freidig foran de andre, gjør grimaser mot kamera, og er det selvsagte midtpunktet. MESSI står det over hele brystkassen hans, og han og kompisene har en liten disputt om hvem som er verdens beste fotballspiller.


 

Så er de borte, ny skoletime, og vi står igjen som to store spørsmålstegn. Situasjonen kom noe overraskende på oss, men det slår oss at det knippe med barn vi akkurat møtte, oppfører seg forbausende likt de vi møter hjemme. Vi hadde kanskje forventet mer tungsinn og redde øyne, men her opplevde vi ekte barneglede.

Vi blir så geleidet inn i et klasserom. Det er tomt, og det er blendet av for den sterke sola utenfor. Den barnlige gleden blir avløst av alvoret og realitetene i et foredrag om hvordan det arbeides med traumatiserte barn. Barn som har opplevd grusomhetene vi kjapt skummer igjennom på medienes førstesider.

Vi får en sterk beretning om barn som våkner hver natt med mareritt, som er så redd at de gjør på seg i søvne. Og redde barn med søvnmangel lærer dårlig. Som en del av en terapien har barna tegnet det de husker fra Syria, og vi får se noen eksempler. Det er hjerteskjærende. Det ekstremistene har publisert i sine propagandavideoer har noen av disse barna sett med egne øyne. Fly som slipper bomber på hus og heim gjenoppleves hver eneste natt. Dette er sterk kost. Men prosjektet virker får vi vite. Barnas søvnproblemer følges nøye fra de har kommet inn, og forbedringen er lett å lese av på statistikken vi får se. Mest av alt så vi det nok på barna vi møtte først.

Etter en matbit har vi nå beveget oss til utdanningssenteret, til kvinnenens systue, mennenes snekkerverksted, mekaniske verksted, malerverksted, og til et felles klasserom for IT og data og et eget konfeksjonsverksted. Her gjøres alle i stand til å gjenbruke og reparere, lage nytt og nyttig av gammelt og slitt. Grunnleggende kunnskaper til eget bruk eller også for å kunne få et betalt arbeid. Det er det mange av leirens voksne som har, utenfor leiren. På forhånd hadde vi kanskje en oppfatning av at leiren var rimelig lukket. Men her er det mange som drar ut av leiren og på jobb hver eneste dag, det drives også handel inne i leiren. Vi får på veg ut av leiren fornøyelsen av å kjøre gjennom byens handlegate, ironisk nok kalt ”Champs-Élysées”.

Her passerer vi “butikker” hvor du får kjøpt krydder, vaskemaskiner, slush, ballkjoler, og må stoppe i et vegkryss for en bestefar med barnebarnet på en vogn med et esel som motor. Vogna er iflg bilopphugger Brøndbo bakparten på en gammel Escort. Det er som å bli plassert mange ti-år tilbake. Men de som lever her er definitivt en del av det moderne samfunnet. Langs veggene sitter barn og unge og fikler med smart-telefonene sine, akkurat som hjemme. I neste gate møter vi en flokk barn på veg heim fra skolen. Det er latter, knuffing, lek, noen går hånd i hånd, andre luffer bak. Det ser faktisk til forveksling ganske normalt ut.

Vi rekker også såvidt å ta turen opp på områdets eneste forhøyning før leiren stenger kl. 15.30. Etter den tid lever beboerne under eget regime, og leirens ansatte trekkes ut. Vi får høre at det i mørket kan være noe mer utrygt å være her, og vi aner konturene av et større alvor enn førsteinntrykket vi sitter igjen med. På høyden får vi også et visst overblikk over leirens geografiske omfang. Den er enorm, strekker seg over flerfoldige kvadratkilometer. En brakkelandsby som tidligere besto kun av telt, hvor mange av “husene” nå er dekorert med fargerike malerier.

I det vi nå kjører ut av leiren prøver vi å svelge de mange inntrykkene mens vi kommenterer for kamera. Det er ikke enkelt, skulle gjerne hatt denne studen for oss selv. Men vi greier på et vis å formidle at det i leiren ser ut til å råde en viss grad av normalitet, tross galskapen de kommer fra.

Tirsdag 6. september

Vi er i dag delt i to lag, Bjarne og jeg med kamerateam skal på hjemmebesøk hos én familie, Lise og Lisbeth uten kamerateam hos en annen. Men først får vi se mer av leiren. Vi skal nå inn i distribusjonssentralen. Vår venn fra England takker for i går i det han loser oss gjennom slusene inn til lageret. Det er et stort område som rommer flere tusen på utsiden, og et tusentalls mennesker på innsiden. Vi er omkranset av høye gjerder med piggtråd på toppen, det går et gufs gjennom meg.

Vi får igjen se iris-scanneren i aksjon inne i sentralen hvor beboerne kommer for å løse inn verdikuponger på de viktigste produktene de trenger. Det er stålkontroll på hvem som er hvem, og hvem som får hva. Igjennom hele anlegget er det separate køsystemer, innganger og personell for menn og kvinner. Vi får klar beskjed om hvor vi skal gå... I andre siden av sentralen er det egen utgang, og på utsiden har ivrige kremmere stilt opp sine utsalg. Vi kan få kjøpt skyllemiddel og såpe rett fra bagasjebrettet på en sykkel. Jeg takker høflig nei i det vi haster videre.

Er veldig spent på hva som møter oss nå. Vet kun at vi skal på besøk hjemme hos en familie i leiren. Vi blir tatt imot av ei lita jente, Maryam. Utrolig søt og usedvanlig tillitsfull tar hun i mot oss foran et fargrikt hus. Egen grind og uteområde er det også, og over døra kjenner vi igjen logen til sporten Tae Kwon Do på et skilt. Maryam tar oss med inn, og vi tar av oss sko ute og setter oss ned. Her er ingen bord eller stoler. Man sitter langs veggene på madrasser, og vi konsentrerer oss om å sitte riktig. Vi har fått klar instruks om høflighetsritualer som gjelder, og det å vise undersiden av føttene er ikke god skikk. Også måten menn og kvinner hilser på er viktig, og Maryams mor gir tydelige tegn. Far i huset har et fast håndtrykk, er usedvanlig blid, brunbarket og i en knallblå piqueskjorte. Han forteller kort om familien før kamerateamet er i full sving. Bjarne får en god prat med Mariam på rommet ved siden av, og i mens får jeg pratet litt med Maryams bror.

Huset består av to moduler med skumisolerte vegger i metall. Dette utgjør de to soverommene, ett til foreldrene og ett til barna. Modulene er plassert med tre-fire meters avstand, og i mellomrommet er det bygget provisoriske vegger og tak av bølgeblikk. Dette er oppholdsrommet, og her er det store tepper på gulvet, madrasser til å sitte på, og i taket lager store teper en lun stemning. På den ene veggen har de laget et fargerikt maleri. Det er frodig, det er grønne trær og en brønn.

Slik er det de husker Syria, og det er til daglig motivasjon og påminnelse om hjemmet de ønsker å vende tilbake til. Mens jeg sitter å tar til meg inntrykkene legger jeg også merke til forholdvis store hull i bølgeblikktaket og i veggen under mønet. I dag er det 34 varme grader og forholdsvis svalt inne i huset. Kan ikke unngå å se for meg hvordan den samme bygningen fungerer vinters tid. Forrige vinter hadde de nærmere en halv meter snø.

Tilbake i oppholdsrommet står en prat med far i huset for tur. Den glade minen i ansiktet hans blir borte når han forteller om flukten, om krigen som kom nærmere gården deres, bare tre mil unna der vi nå sitter.

Det er fire år siden han måtte ta det vanskelig valget om å forlate hus og eiendom og komme seg i sikkerhet. Med en gravid kone og to små barn tok han med seg kun det nødvendigste og kom seg over grensen. En dramatisk flukt som via opphold hos flere slektninger endte i Zaatari. Her har de vært i fire år, og med den minste som løper rundt i bleier og joggebukse, teller de åtte i familien. De har med andre ord forøket familien med ett barn pr år siden de kom hit.

Seks barn som ler så de triller, kjekler, og helt dedikert til Tae Kwan Do. Verken Bjarne eller jeg har stor kjennskap til sporten, men vi har en sølvmedaljevinner i OL fra hjembyen, Nina Solheim, og vet straks å bekjentgjøre referansepunktet. Vi blir fort klar over at hele familien har et helt spesielt forhold til Tae Kwan Do. Far er trener for denne sporten i leiren, og vi får en oppvisning av Maryam og storebroren som imponerer. De er utrolig dyktige, og vi tror Maryam når hun forteller at OL-gull er målet. Også en av de minste har grunnbevegelsene inne, og i følge far er det viktig å starte tidlig. Det går imidlertid ikke så bra når vi stiller opp for å lære oss noen av posisjonene, berettiget latter fra store og små.


 

På ett vis ser det ut til at familien har et noen lunde meningsfylt og anstendig liv i det lille huset ileiren. Men med tanke på at de er vant med en levestandard ganske lik den vi kommer fra, er det imponerende å se hvordan motet holdes oppe. Og som en dame vi traff på systua tidligere svarte om samme tema: Safety first! Vi takker for at vi fikk se heimen og høre historien deres, men før vi drar har de en gave til oss. Far har lyst til å gi bort skjorter maken til den han selv har, og de må jo prøves umiddelbart. Det er mulig de er små i størrelsene, men skjorta er kanskje litt i trangeste laget til Bjarne. Beskjeden kommer fort fra far i huset; one year in Zaatari and it will fit perfect!

Dagen er ikke helt over enda, vi blir med tilbake til skolen. Der har Mariam noe hun vil vise fram til oss. Siden vi var der i går hadde hun malt et stort veggmaleri på en endevegg. Et hvitt hus, frodig eng, trær og fugler. Det er dethun ønsker seg for fremtiden. Og så OL-gull da...

Vi tar farvel med Maryam, og drar videre. Dagens siste oppgave er å spille inn låta ”Gata mi” fra DDE-albumet Rai 2, utgitt i 1994. Når Idar Lind skrev teksten er jeg usikker på, men den er like aktuell også nå. Filmteamet finner en egnet plass, og en steinhaug ved et caravan-hus blir location. Før vi begynner å filme er det kun et par gutter i nærheten, de blir fort flere, og gamle og unge samler seg for å se og høre på. Noen av guttene tar fort rollen som statister og tar regien filmfolkene ber om, og mellom husene ropes det beskjeder på arabisk fra mødre som vil ha klesvasken tatt inn. Den må jo ikke være med på film! Etterpå er det applaus, guttene vil prøve gitaren, det virket som om et lite fremmedkulturelt innslag var velkomment.

Onsdag 7. september

Zatari ligger hele 800 meter over havet. Det var en overraskelse da vi oppdaget det på veg nedover, og i den stekende sommersola er alt tørt, fullt av sand, og rimelig goldt. Når vi nå beveger oss i retning byen Irbid, litt lengre nord og enda nærmere grensa til Syria, ser vi omsider et mer nyansert landskap. Frodige daler, elver og til og med en innsjø. Det nyanserer inntrykket av geografien i området. Her er jo mer enn ørken. I Irbid skal vi besøke en liten familie om bor privat.

Hele 80% av flyktningene i Jordan bor visstnok utenfor leir, noe som i følge Flyktninghjelpen kan være en utfordring for hjelpearbeidet siden man ikke har oversikt over flyktningene, og heller ikke mulighet til å sørge for skolegang og nødvendig hjelp i hverdagen. For å stimulere til utleie har Flyktninghjelpen et program hvor de hjelper huseiere med rehabiliteringsbehov på bygning i bytte for langsiktig utleie. De vi nå skal treffe er en familie som er bosatt i en slik leilighet. Vi ble i går kveld briefet på familiens situasjon og noen traumatiske forhold viskal vise respekt for.

Vi har så vidt parkert, og Jeanine tar i mot oss i den trange gata inn til blokka hun og familien bor i. Hun viser oss inn i under en murtrapp, og her har en kjeller blitt pusset opp med kjøkken og to soverom. Mor står i det tilstøtende rommet og hilser blygt når vi passerer. Jeanine tar oss med inn i det som må være stua. Vi kjenner igjen måten det er innredet påmed tepper på gulvet og madrasser langs veggen fra Maryam sitt hus. Det er sparsommelig. Bjarne påpeker et av de få møblene i rommet, et forholdvis stort skap. Det står mot sin egen vilje. Om det er tyngdekreftene eller slitasjen som har gjort seg gjeldende er ikke sikkert, men det ser ut til å falle sammen når som helst. ”Ikke noe vi ville satt i garasjen en gang” påpeker han. Og det er alt de har av eiendeler, skapet og det som er i det. Vi får via tolken høre deler av den dramatiske historia som brakte Jeanine og mora til Irbid, om faren som ble igjen og uvissheten rundt hans situasjon.

Det blir stilt. Hun kikker brått med redsel i øynene opp på tolken, og vi skjønner at nå kan vi la temaet ligge. Kamerateamet vil imidlertid gjerne at vi prøver igjen, de vet det er mer. En liten pause, og de ber så Jeanine vise fram mage og siden i livet. Hun peker på arrene, og vi spør hvordan hun fikk dem. Det blir vanskelig å svelge når hun forteller om sårene etter splinter som traff henne da skolen hun søkte tilflukt i ble bombet. Vi parkerer temaet.


 

Men hvordan har du det nå?

Spørsmålet fra Bjarne får det til å lyse i øynene hennes, og den blide jenta som hentet oss på gata for litt siden er plutselig tilbake. Hun forteller at hun snart skal gå til skolen sammen med vennene sine, at hun synes det er morsomt å lære, og at hun en dag vil bli artist. Dumme oss tenker selvfølgelig at hun vil stå på en scene og spille musikk sånn som oss. Det kunne hun kanskje tenkt seg, men på engelsk har jo begrepet en litt annen betydning. Kunstner selvfølgelig. Men siden temaet først er brakt på banen, vi har gitaren i bilen, kanskje vi kan spille en sang for henne?Trøndersk er nok ikke gangbart språk i Irbid, men Jeanine blir veldig inspirert av to gamle menn med rustne stemmer. Etter et to minutters gitarkurs tar vi en kort rådslagning.

Vi har jo ikke lov å gi de vi besøker noen ting, men her står vi foran en mulighet til å bidra til talentutvikling i Midt-Østen. Gitaren er lånt av en ansatt i Flyktninghjelpen, men vi gir den bort likevel. Får kompensere eieren. Jeanine går glad og fornøyd til skolen, tilbake sitter to karer som ikke vet helt hva de skal tenke.

Namsos, 28. september

Det begynner å bli en måned siden vi dro til Zaatari og Irbid, og vi har fått tid til å fordøye opplevelsene til en viss grad. Sterke opplevelser, men av en helt annen karakter enn de vi trodde vi ville møte. I stedet for nød og elendighet ble vi møtt av sterke personligheter, et tilnærmet normalisert dagligliv, velfungerende samfunn med de mest fundamentale behovene dekket: sikkerhet, helse, mat og utdanning. De sterke historiene barn og voksne har delt med oss, har bragt mennesker som rammes av krig nærmere. Det er det vesentligste, å greie å assosiere seg med deres situasjon. Det kunne vært naboen, det kunne vært slekta. Vi ser også at den kunnskap som sitter i organisasjonene som jobber i felt kan være uvurderlig for å forstå flyktningespørsmål her hjemme. Vi lot oss til dels provosere av den grad vi måtte kjenne til og tilpasse oss kulturen vi besøkte. Kompleks da det her er flere kulturer adskillig strengere enn vår egen som møtes. Skal være ytterst forsiktig med å mene noe om hjemlig flyktningepolitikk, men er overbevist om at erfaringene fra felt kan benyttes i langt større grad.

Mer å lese på Namdalsavisa: